4G: 4G

Når de fire meget kompetente gitaristene Frode Alnæs, Bjørn Klakegg, Knut Reiersrud og Knut Værnes har satt hverandre et meget strengt stevne, kunne det vel nesten ikke gå galt. Vi er servert ei gitarplate som har alle muligheter for å bli en klassiker.

Av Tor Hammerø // 28.02.00

Dette har blitt en strengeleik jeg ikke finner noe som helst å sammenlikne med. Her er anstrøk av rock, men for det meste handler det om jazz og blues. Alle fire tør være kjent for å ha sitt eget uttrykk og for å gå sine egne veier. Nå har de tatt med seg sine ego og sine samarbeidsevner for å få dette til å låte helhetlig, og med både individuell og kollektiv særegenhet.

Alle har bidratt med egne låter, et arsenal av strenginstrumenter, åpne sinn og mye godt humør - og sammen har de altså laga ei gitarskive verden bør få ørene opp for snarest mulig. Det er på ingen måte bare fotballproffer Norge kan eksportere om dagen.

Lydbildet har blitt så variert, sammensatt og annerledes som vel mulig med kun gitar- eller gitarliknende instrumenter involvert. Ett lite unntak finnes: Knut Reiersruds umiskjennelige vokal preger den eneste låta herrene sjøl ikke har skrevet: ”Dancing With Tears In My Eyes”.

De som er redd for at dette har blitt en oppvisningsaffære i gitaronani, kan bare ta det helt med ro. Alle fire har alt for mange år på baken og for mye respekt for hverandre til å ha noe behov for å vise hvor ”flinke” de er. Dette har blitt en kjærlighetserklæring til instrumentene og musikken de har valgt å vie sine profesjonelle liv til - eller er det kanskje motsatt: At instrumentene og musikken har valgt dem? Etter å ha kommet godt under huden på 4G er det sannelig ikke godt å si. Strengere enn dette blir det neppe på denne sida av årtusenskiftet.