«Tramp» - fortellinga om et musikalsk nybrottsverk

Foten må være det mest utbredte instrumentet i verden.

Av Arild Rønsen // 06.02.23

Men «Tramp», utgitt høsten 1993, var hans første egentlige soloplate - selv om han i 1991 fikk Spellemannprisen for «Blå koral» i samarbeid med organisten Iver Kleive.

«Tramp» ble i all hovedsak spilt inn i en kirke i Rauland i Vinje kommune. Lengre inn i Midt-i-Norge – nå snakker vi sør for Trondheim - kommer du neppe. De fører en mystisk dialekt i disse dalstrøka, men det brydde ikke denne gjengen seg nevneverdig om:

Knut Reiersrud – gitar og vokal
Paolo Vinaccia – trommer og perkusjon
Audun Erlien – bass og bassgitar
Amadou Sarr (Chillie Will) – vokal, molo og bukkehorn
Juldeh Camara – vokal og riti
Alagi M’bye – vokal og kora
Ier Kleive – orgel og keyboard

Det er denne mildt sagt flerkulturelle innspillinga Marius Lien har tatt tak i. Han drar oss gjennom bluesens historie; Mamie Smith i den første bluesinnspillinga fra 1920 og Robert Johnson som møtte Djevelen i 1937; Chicago blues – Muddy Waters, Buddy Guy, Junior Wells.

Var veien veldig lang til E’Olen og Club 7 – Miki N’Doye og brødrene Erik og Jon Balke? Eller til griotkulturen og villsvinjakt i Gambia? Og hvor lang var veien til Myllarguten og norsk folkemusikk og hardingfele?

Ikke rart Knut Reiersrud måtte finne opp helt nye måter å stemme sine gitarer på. Ny pickup/mikrofon, capo på tolvte bånd, rein durstemming; a-streng blir til h-streng, lett vei til maj7 … noen ganger stemmer han gitaren sånn at den skal låte som harpe. Mens Chilli og Camara spiller på én-strengs instrumenter.

Og Paolo Vinaccia på perkusjon? Han var lei av trommene på «Born in the USA»-helvete; han kunne rett og slett ikke fordra streit beat. Og «Tramp» er ikke akkurat fylt av streit beat!

Vel hjemme fra Rauland, ble albumet fullført i Gamle Aker kirke i hovedstaden. Med tonefølge av The Five Blind Boys from Alabama og til inspirasjon fra frigjøringsteologien til den brasilianske biskopen Dom Helder Camara (1909-1999).

Noen ganger blir hvite bluesmusikere beskyldt for å bedrive kulturell appropriasjon; som om din hudfarge bestemmer hva slags musikk og hvilken kultur du «omfavner».

Absurd. Lytt til «Tramp».

Her har du anmeldelsen i PULS #9, 1993:

Først og fremst for foten – ja vel. Men tro nå ikke at dette ikke er MUSIKK. «Tramp» er folkemusikk over alle landegrenser. Lytt, og du skjønner hvor stor LIKHETEN er mellom norsk, britisk, amerikansk, asiatisk og afrikansk folkemusikk. Mulig det beror på et uvant øre, men for meg er afrikanerne Alagi M’Bye og Sirfo Jallo Camara spesielt sympatiske innslag – og så er det interessant å høre hvordan en låt som i utgangspunktet er helt ute plutselig blir velkjent, bare den utstyres med ei tekstlinje som «baby, please don’t go».

Knut Reiersrud jobber nesten bare med gammel musikk – norske salmer og amerikansk gospel og blues – men har, paradoksalt nok, inntatt posisjonen som en av våre mest betydningsfulle samtidsmusikere. Nå skulle jeg ønske han vendte øynene sine mot Irland. «Fjording» (på et vis av indisk opprinnelse!) er det peneste kuttet på «Tramp». En rein instrumental – og hva kunne ikke dette utvikla seg til, sammen med Enya …?
ARILD RØNSEN