«Terje Vigen» i ambisiøs musikaldrakt
Man skulle kanskje tro at det meste som går an å gjøre med Henrik Ibsens «Terje Vigen» for lengst var gjort? Men nei da, Ketil Bjørnstad ville det annerledes. Og storslått, det ble det.
Hans viktigste samarbeidspartner denne gang er orkesterlederen og keyboardisten Bjørn Ole Rasch – og han har så visst hatt litt av hvert å holde orden på. Et seks mann sterkt band, fem sangsolister og 14 korstemmer.
Som du skjønner; dette er ikke noe pop/rock- eller jazzprosjekt. Med unntak av noen glimrende gitarsoli (Rolf Kristensen), er alt dette nøye planlagt, arrangert og skrevet ned på noter. Her fins ganske sikkert et godt, gammeldags partitur.
Komposisjonene er umiskjennelig Bjørnstad. Han er i grunnen like lett å kjenne igjen som Terje Rypdal og Jan Garbarek. Opptil flere nikk til «Rule Britannia!» fungerer ypperlig, for eksempel i stormfulle «Krig» - kontrastfylt etterfulgt av «En kending, gammel og tro» og den like nedpå-sangen «Reisen».
Så bryter det løs igjen i «Tre nætter og dage» - tungt rockekomp (Ole Kelly Kvamme, bass – Tom Rudi Torjussen, trommer) til operastemmer. Legg til Marin Stallemo Bakke på fiolin og hardingfele, og det burde gå klart fram at dette ikke er for nybegynnere.
Ikke for nybegynnere for de musikalsk involverte, vel å merke. For oss som tilhørere er verket relativt lett tilgjengelig. Harmonisk og melodisk, slik vi kjenner komponisten fra utallige produksjoner.
Men dette er altså ingen rockopera, som «Rift» fra 1991. Det ligner heller ikke på «Leve Patagonia» (1978), ikke på annet vis enn at verket er like ambisiøst lagt opp. Musikal? Ja, helt grei benevnelse – men vit at du får vokal som strekker seg et godt stykke utafor hva du vanligvis forventer av en musikal.
Det ville være synd om Ketil Bjørnstads fabelaktige tolkning av «Terje Vigen» blir stående igjen som et reint studioprodukt. Det kan da ikke være så forbanna dyrt å få dette ut på veien – i hvert fall til de store byene? Publikum ville fortjent det.
Del på Facebook | Del på Bluesky