Reiersrud/Jacobsen & Vajra: Himalaya Blues
Jeg er ikke akkurat noen fan av sjangerbetegnelsen "world music", men med dette produktet i hendene er det vanskelig å finne noen mer treffende karakteristikk. Knut Reiersrud spiller selvfølgelig gitar, men ellers utgjøres instrumentbanken av dingser som sarod, israj, bambusfløyte, tablas, seljefløyte og torader. Oppå det hele synger gitaristen!
Hans Fredrik Jacobsen er mannen som spiller relativt kjente instrument som fløyter, saxofoner og den enkle torader'n. Alle de andre, for oss, ukjente raritetene trakteres av medlemmene i Vajra; et band som til daglig framfører klassisk musikk og folkemusikk fra det asiatiske fjellandet Nepal.
Plata er resultat av et prisverdig initiativ Rikskonsertene tok, da de i 2002 inviterte Vajra til å turnere sammen med Reiersrud og Jacobsen, i Norge. I fjor var det klart for gjenvisitt, på jazzfestivalen i Katmandu - et stevne som selvfølgelig ikke kunne fått noe annet navn enn Jazzmandu.
Når Knut Reiersrud deltar på denne typen stunts, har det lett for å bli plate ut av det - hva enten han befinner seg Det dejlige Danmark, i Jerusalem, eller altså i Det fjerne Østen.
Et reisetips, by the way - til musikere som sliter med hårreisende studioregninger: Denne plata er tatt opp i studio 2000 i Katmandu der timeprisen er 38 norske kroner. Siden opptakene tok hele ti timer, kom regninga således på svimlende 380 NOK. Nå som det er blitt gratis å fly er dette kanskje noe å tenke på? Det skulle nemlig ikke forundre meg om det er mulig å finne et relativt billig hotell i Katmandu også. De neste "Caliban Sessions", som "The Katmandu Sessions"?
Mesteparten av musikken er komponert av enten Reiersud eller Jacobsen, men de fleste vil - etter å ha hørt resultatet - forstå hvorfor jeg mener det like gjerne kunne stått "trad." under alle låtene. Her er mye improvisasjon, men først og fremst mye folkemusikk - i utvida forstand.
Det er ikke noe nytt at folk fra vidt forskjellige strøk av kloden kommuniserer musikalsk, men dette er virkelig ett av de mest minneverdige dokumentene.
Den norske kontigenten kompletteres forresten av Anders Engen (trommer) og Audun Erlien (bass).
Den aller fineste låta er resultat av kollektiv kreativitet, og bærer tittelen "Golden Tap/Lunhiti". Her snakker vi en potensiell instrumental hit, intet mindre.
Hovdinntrykket er mer Nepal enn Norge, men viktigst: Musikken er usedvanlig fascinerende. Tidvis veldig "fremmed", men alltid ditto spennende.
Del på Facebook | Del på Bluesky