Salmer for gitar og orgel - en mektig opplevelse

«Vi skal spille hele skiva tvers gjennom, så dere behøver ikke tenke på når dere skal klappe. Det kommer etterpå, kanskje sammen med et par hits. God reise!» Sånn ønska Knut Reiersrud velkommen – og for en ferd vi ble tatt med på!

---

Iver Kleive/Knut Reiersrud / Konserthuset, Oslo / 14.09.25

Av Arild Rønsen // 15.09.25

---

Det skulle altså handle om albumet de ga ut i sommer, «Vidunderligst av alt på jord». En alternativ tittel kunne vært «Salmer i fri form for orgel og gitar». Og det skal kristendommen ha; sangskatten kan ikke noe blodig korstog ta fra denne seigliva trosretninga.

Iver Kleive og Knut Reiersrud er ikke aleine om å forvalte denne arven i det morderne, norske musikklivet. Odd Nordstoga, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft og Kari Bremnes er blant de mange som har latt seg fascinere og inspirere av den religiøse tonerekka – og du har sikkert hørt Susanne Sundførs utgave av «Deilig er jorden», kanskje også Ulf Lundells versjon? Eller Bob Dylans «O, Come All Ye Faithful (Adeste Fiedele)»?!

Herrene Kleive og Reiersrud er ulastelig antrukket for anledninga. Organisten i mørk dress og svarte sko; gitaristen i mellomblå dress, røde sko og ditto bredbremmet hatt. Reiersrud skal komme til å traktere seks-sju forskjellige gitarer, mens Kleive tar sete på hva som ofte går under betegnelsen «Dronningen» av orgler.

Orgelet ble ferdigstilt i 1977 og er seinere renovert og rensa, svellverket er bytta ut og det imponerende instrumentet er i dag utstyrt med en flyttbar, digital spillepult. Det har ikke mindre enn 7092 piper – og basstonene spilles stadig vekk med føttene.

Reiersrud spiller sjelden hele akkorder, det blir mest en og en tone – som en gitarsolo. Men han benytter capo og spiller slide, og bestyrer en fiffig liten boks som gir ham den klangen han ønsker.

I rolige partier kan han minne om Mark Knopfler. Når han skrur volumknappen på maks og Kleives orgel truer med å rive hele Konserthuset i filler, låter han som en himmelsk utgave av David Gilmour – «Jeg ser deg, O Guds lam».

Musikken er jevnt over svært melodisk og harmonisk, men den volumiøse og atonale/disharmoniske «Dies Irae (Vredens dag)» bryter stemninga på resolutt vis.

Har Jagger/Richards henta «Paint it Black” fra “Apostlenes hester”? Når Reiersrud for en gangs skyld skal trampe takta – hvilken taktart teller han i “Ljoset over landet dagna”? “He’s Got the Whole World in His Hands” – Reiersud synger vakkert, og gjør Gud til kvinne. Og så storslått kan «Til ungdommen» låte.

Salen svarer med stående applaus, før orkesteret gir til beste med en heidundranes slått eller halling eller springar eller jeg veit ikke helt; Reiersrud får i alle fall gitaren til å låte som ei hardingfele!

En mektig forestilling – og om ikke kveldens maestroer til ellevill begeistring hadde forlatt podiet, ville nok møtelyden fortsatt ha blitt stående i dyp takknemlighet og beundring. Man kan faktisk bli religiøs av mindre.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky