Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker – a perfect match
Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker serverer moderne kammermusikk. De gjør det med bravur.
Dette er ingen enkel øvelse. Flygel og vokal. Helt nakent. Det gikk veldig bra da sangeren Radka Toneff i 1982 gikk i studio med pianisten Steve Dobrogosz. Resultatet ble legendariske «Fairytales», et album mange mener er «tidenes norske album» - en betegnelse jeg har trøbbel med. Albumet er fint, for all del, men byr for det meste på cover-låter. Da er «tidenes norske album» noe i overkant etter min oppfatning, men jeg lar det ligge i denne omgang.
Konseptet – flygel & vokal – ble utprøvd av Bertine Zetlitz og Bugge Wesseltoft for to år siden. Ut av studio kom «Closer», en produksjon jeg hadde vesentlige innvendinger mot.
I 2018 ga Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker ut «A Suite of Poems». «Between Hotels And Time» følger samme oppskrift. Lars Saabye Christensen skriver dikt, Ketil Bjørnstad komponerer og spiller piano, Anneli Drecker synger.
Jeg føler meg ikke kompetent til å analysere det reint lyriske. Noterer at jeg nok har et nærmere forhold til Saabye Christensen i norsk språkdrakt, men dette funker. Bjørnstad og Saabye Christensen er hånd i hanske, og Drecker formidler så vidt jeg kan forstå etter opphavsmennenes intensjon.
I denne trioen er det Anneli Drecker som foretar den lengste «reisa» fra sitt musikalske opphav. Hun slo gjennom som vokalist i elektronika-bandet Bel Canto midt på 80-tallet, og har siden gjort solide opptredener med Röyksopp og a-ha.
Hva skal vi kalle sjangeren Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker befinner seg i? Lieder? Ja, jeg tror det – ganske likt formen 1800-talls-komponistene Franz Schubert, Robert Schumann og Johannes Brahms gikk i spissen for. Bjørnstad skriver selvfølgelig mye mer moderne, og han er heldigvis lett gjenkjennelig. But – he is standing on the shoulders og giants.
Anneli Drecker synger med dyp innlevelse, og behersker til fulle toneregisteret Ketil Bjørnstad har servert. Hun behøver ikke å briljere i høyden; hennes oppgave er mer å være til stede i tekst og melodi. Og komponisten? Spiller sine lieder til fingerspissene følsomt, og unnslår seg ikke en visitt i jazzen. Det må være lov, når tittelen er «Thief».
Albumet ble spilt inn under corona-epidemien, der trioen i forkant av innspillinga jobba hjemme, hver for seg. Det er interessant å observere at mye godt kan komme ut av fravær. For dette er et særdeles vellykka prosjekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky