From Paradise Lost to Host - with love!
Kunne denne skiva vært utgitt på 80-tallet? Ja og nei. Dette er nyskapende, samtidig som det er helt som forventet.
Nick Holmes og Greg Mackintosh er radarparet fra Paradise Lost som har skrevet et utall knallbra låter (og noen mindre bra). Når man har skrevet musikk og spilt sammen omtrent siden barnehagen vet man hvordan det skal gjøres. Samtidig kan man undres over hvorvidt dette bare blir en døll kopi av originalen.
Jeg er gamal fæn av Paradise Lost, og selv om gjennomspillingen av ”Draconian Times” på Tons of Rock i fjor var en nedtur, var besøket på Rockefeller i november desto bedre. At “Draconian Times”-cd’en har vært fast inventar i bilen de siste månedene ler jazzkompisen av. Han har skjønt at jeg ikke driver med sånn striming når jeg kjører. Cd-spiller betyr cd!
Mine forventninger til “IX” var dermed ganske ambivalente. Foruten trommiser har besetningen i Paradise Lost vært den samme siden oppstarten i 1988, så dette kunne enten være en veldig snill variant eller noe platt og kjedelig eller noe helt annet. Hva skjer egentlig om man tar et legendarisk gothdoommetallband og fjerner rytmegitar, bass og trommer?
“Host” er faktisk ikke oppkalt etter den legendariske 1999-skiva til Paradise Lost, selv om det er fristende å tro det. Mackintosh har i intervju uttalt at IX er "a mixture of all kinds of stuff: goth, synth, cold wave, even stadium rock from the '80s" som i grunnen sammenfaller med deres egne musikalske inspirasjoner i oppveksten – derav bandnavnet.
Og ja – om du fjerner trommer, rytmegitar og bass skjer det ting. Dette er så deilig at det er en glede. Dette er moderne, 80-talls goth. Dette er dansbart og sårt og rått. Det er rødvin i sofaen sent om kvelden når det snør ute og våren kjennes uendelig langt unna. Eller hvitvin mens jeg sitter og skriver dette, med en malende katt på fanget.
Kan noen være så snille å booke dem? For dette er kult. Og jeg må enten kjøpe meg cd’en eller begynne å strime i bilen. Det er litt avhengighetsdannende. Ikke minst er det bunnsolid. Det er variert og spennende; et testamente til hvor dyktige disse to er.
Arbeidsmetodikken var enkel, Mackintosh “lagde en pianosnutt og så fant Holmes teksten og så bare utviklet det seg til ei låt”. Ja! For det er sånn det skal være! Når kjemien er så god og etablert mellom bandmedlemmer skal det være enkelt å lage knallgode låter. Det skal flyte. Det er litt som Depeche Mode. Det funker. Det er knallbra. Det smaker mer.
Foreløpige favoritt er “Inquisition”. Dette er så klassisk at jeg bare må sette den på repeat. Litt som “Forever Failure” og “Shades Of God” fra “Draconian Times”. Det holder ikke å høre den én gang, den fyller hjernen og er bare deilig. “Years of Suspicion” ligger på en god andreplass.
Kunne denne skiva vært utgitt på 80-tallet? Ja og nei. Den bør appellere til alle som digga Sisters of Mercy på 80-tallet og i dag. Konserten deres i fjor var et massivt høydepunkt (og ga meg min første og eneste runde med Covid-19, heldigvis var jeg “bare” syk i rundt 60 timer). Men “IX” er så solid og gjennomført, en utrolig bra produksjon, så det er mer korrekt å si at dette er ei tidløs skive. Det er ingenting gammeldags med den. Dette er moderne og råkult.
Dette er nyskapende, samtidig som det er helt som forventet. Det er så velskrevet at jeg gleder meg til neste skive med både Host og Paradise Lost. Jeg ser på dette som kun positivt, og gleder meg til veien videre. Ikke minst vil jeg se surpompen Holmes på scenen igjen. Veldig snart. Spiller ingen rolle hvilket band det er med. Jeg kan til og med tilgi råtten belysning om jeg bare får se han og Mackintosh live snart.
Del på Facebook | Del på Bluesky