The Residents – slettes ikke for amatører!
The Residents har endret seg voldsomt siden oppstarten en gang på 60-tallet. Nå har de hundrevis av små øyeepler på dressen istedenfor et stort et på hodet. Bortsett fra det er de like kompromissløse som de alltid har vært, og kan enklest beskrives som: "De er ikke for amatører!"
The Residents / Rockefeller / 08.02.23
"Ingen" vet hvem som gjemmer seg bak maskene (dog innrømmet Hardy Fox på dødsleiet at han var hovedkomponisten) og ryktene svirret foran scenen. "Er det egentlig de samme folka fortsatt? De må være eldre enn Metusalem?" - og ja: Kunstkollektivet som ble verdens hemmeligste band begynte på tidlig 60-tall. Dog hadde de ganske rynkete hender, så jeg mistenker at det er de samme folka.
Vi fikk et utvalg låter fra 1978 og frem til i dag, hvorav fem fra "Metal, Meat & Bone: The Songs Of Dyin' Dog" (2020). Jeg må innrømme at jeg har fått veldig sansen for sekken "avant garde", for det er faktisk ikke mulig å båssette band som The Residents. JG Thirlwell og Einsturzende Neubauten er artister det frister å sammenligne med.
"Dekonstruert popmusikk" har det også blitt kalt. Det er brutalt uten å være støyende, det er støy uten å være bråkete, det er hypnotiserende uten å være ensformig, og det er aldri kjedelig. Vokalisten bytter mellom brøling og crooning. Multimedia-showet bak er fascinerende. I motsetning til fryktelig mange konserter for tida, er det et fåtall mobiler som forstyrrer utsikten.
Dansbart er det også. Jeg fant meg en fin utkikksplass på første balkong og det var mange som danset med, selv om gjennomsnittsalderen nok var "litt" høyere enn sist jeg var på Rockefeller. Som ei sa til meg på toalettet, "luksusen med disse konsertene er at det aldri er kø på damedoen!".
The Residents er ikke et band for hvem som helst, det skal sies. De krever sitt av lytteren. Alder ingen hindring, og de er like hardtslående som de var da jeg hørte mest på dem (og det begynner å bli et par tiår siden). Deres to første konserter i Oslo var i "gamle-operaen" (nå Folketeatret) på 80-tallet. Jeg var tenåring og hadde ikke hørt om dem engang, men det må ha vært rimelig ballsy av den som booket dem! Særlig andrekonserten!
(Disse konsertene ble behørig dekka her i PULS. Jeg mistenker oss til og med for å ha «outa» bandmedlemmene! Den som ønsker å sjekke kan gå til Nasjonalbiblioteket; de er i ferd med å bli veldig flinke til å digitalisere gamle utgaver. –Red)
Bortsett fra kostymene, maskene og multimedia-showet er det lite showing på scenen. Vokalisten prater ikke til publikum, men vi er ikke der for å høre søte små historier, og det trengs heller ikke. Vi er der for å oppleve et av de særeste og mest interessante bandene som finnes. "I am sick but//He is sicker" synger han og peker opp mot himmelen. Plutselig er man atten år igjen og gjenopplever første møtet med The Residents.
"I love you and 'cause I do//My sky has changed//From grey to blue" - hvilken fantastisk romlemantiske kjærlighetslåt!!! Teksten til "Blue Rosebuds" (1978) er like underlig som første gangen jeg hørte den, og jeg knegget litt inni meg.
Jeg tror alle musikkinteresserte har et band de omtaler som "de var bedre før". Jeg tror ingen sier det om The Residents. Det nye materialet er like sært/utilgjengelig/fantastisk/melodisk/knallbra som det gamle. De krever din tilstedeværelse i konsertsalen. Når de går av scenen etter halvannen time forlater jeg lokalet med en følelse av at det var akkurat passe.
Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har greid å se dem live. Jeg skal helt klart lytte litt til det nyere materialet og kommer garantert til å ha en liten The Residents-periode snart. Til mine venner som leser dette: Nei, jeg har ikke tenkt å utsette dere for amerikansk konseptuell pre- og postpunk dekonstruert electronica.
For én ting er helt sikkert: The Residents er fremdeles absolutt ikke for amatører.
Mulig setliste (med forbehold om feil): Jambalaya (On the Bayou), Hello Skinny, Cut to the Quick, Laughing Song, Bach Is Dead, Boxes of Armageddon, Would We Be Alive?, Cold as a Corpse, Smelly Tongues, Moisture, Constantinople, The Monkey Man, Semolina, Kill Him!, Blue Rosebuds, The Theme From Buckaroo Blues, The Stampede, Lizard Lady, Dead Weight, Hungry Hound, Die! Die! Die!, Diskomo, Nobody Laughs When They Leave
Del på Facebook | Del på Bluesky