Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Hvis du lurer på hvor bandet har henta navnet fra, så forklarer de i et intervju med Musikkmagasinet i Klassekampen. Vi skal tilbake til tida da toget kom til New York. Skinnene gikk rett gjennom byen, og folk ble meid ned av lokomotivene som pløyde seg i vei. Løsninga blei å leie inn noen pensjonerte cowboyer til å ri på hesteryggen foran togene for å dytte folk til side.

Men Westside Cowboys kommer da vitterlig fra Manchester? Ganske riktig, men mye av inspirasjonen henter de fra ganske enkle sanger i folkelig nord-amerikansk og britisk musikk.

Westside Cowboys er en tradisjonell gitarkvartett – Reuben Haycock (gitar), Jimmy Bradbury (gitar), Aoife Anson (bass), Paddy Murphy (trommer). Alle synger, og den kvinnelige bassisten bidrar så absolutt til at dette bandet låter smått annerledes.

Soundet er fritt for nymotens teknologi. To gitarer, bass og trommer. Punktum. Da er det kanskje ikke rart at de ikke går av veien for å hintet til gamle helter – som Bob Dylan, John Lennon og Creedence Clearwater Revival i «Big Wheels».

Du vil finne en ganske nærliggende musikalsk referanse i Death Cab For Butie. Fint låter det, okkesom.

Her har du åpningskuttet i en høyenergisk live-utgave:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Imponerende egenartet Dirty Three

(02.11.26) Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten.


Musikalsk varme fra Beverly Glenn-Copeland

(01.11.26) Menneskelig varme, vennlighet og en følsom sart stemme var den store beholdningen når kanadiske Beverly Glenn-Copeland inntok Cosmopolite under Oslo World tidlig lørdag kveld foran et sittende publikum med sin blanding av musikaler, spirituals og barnesanger.


N8NOFACE: Lyden av 2077

(30.10.26) N8NOFACE har aldri vært en artist som lar seg plassere i en bestemt sjanger. Nathan Hose, som han egentlig heter, kommer fra Tucson i Arizona og har skapt sitt eget musikalske univers, der punk, hiphop, synth, støy og new wave smelter sammen til noe helt særegent. Med «Tomorrow’s World», utgitt på legendariske Stones Throw Records, fortsetter han å utfordre både lytterens forventninger og musikkens etablerte rammer.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.