Krimthriller på plate-trilogi
Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.
A Killer’s Confession ble raskt et av mine gotoband, etter at jeg først hadde kommet meg forbi skiveomslaget til «Victim 2» for et drøyt år siden. Dette er slutten på trilogien som begynte i 2024, om massemorderen som endelig havner på death row.
Vokalist Waylon Reavis (tidl. Mushroomhead) er geniet bak konseptbandet. I tillegg til programmering har han full kontroll på det musikalske. Bassist JP Cross har vært med nesten helt siden oppstarten i 2016, mens keyboardist Richard "Stitch" Thomas og trommis Sean Heenan ble med i fjor. Og hvilken gjeng!
Vi har fått noen singler å kose oss med i opptakten til denne skiva. Jeg må jo bare innrømme at alle sammen har jeg møtt med samme interesse for dette er jo et ekstremt tøft multigenremetalcoreband. Og det er noe smått genialt at de gjorde en avtale med MNRK Heavy om en konseptuell trilogi, om en massemorder som til slutt havner på death row.
Jeg tror aldri før jeg har vært borti en krimtrilogi på skive. Det finnes jo flust av bøker og filmer, trilogier og serier og endeløse historier som etter hvert blir litt for mye repetisjon eller omskriving av samme historien. Denne varianten er spenstig og ny. Kanskje mest fordi musikken har hovedrollen?
Selv om tekstene er gode og interessante, følger jeg ikke veldig med på dem. De er mer en kuriositet. Litt som konseptet med «maskeband» som kanskje begynte med GWAR i 1984 og fortsatte med band som Slipknot, Mushroomhead og Lordi.
Dermed er det musikken som står i sentrum for meg, som alltid. I tillegg til bandet har de fått med Dusty Boles på synth, bass, gitar og trommer. Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt. Og stemmen til Reavis bringer det hele sammen til en dansbar kakofoni der genre blandes til noe spennende.
Begynnelsen av «Blinding Lights» er nesten litt Don Henley (Eagles) anno 1984. Fuzzen i «Meat Hook» er en skikkelig hook. I «Sinners» bølger det ene crescendoet tyngre enn det neste, det er god variasjon mellom låtene og innad i låtene. Helheten er dog rimelig perfekt og jeg gjetter at låtene nok funker også om man ikke lytter til dem kronologisk. Instrumenteringen og produksjonen er godt utført, alle får plass til å vise seg frem. Tidvis melodisk støy, men aldri ubehagelig å lytte til.
Stemmen til Reavis er god både på rene og urene vokaler. Den har en forlokkende intensitet og sødme som er smått besettende, og jeg har egentlig ikke lyst til å høre på noe annet. Har blitt dratt godt under. Dingler godt fast på kjøttkroken. En av årets beste skiver er dette, derom er det ingen tvil!
Låtliste: The One // Meat Hook // Roses // Sick Condition // Blinding Lights // Sinners // Guillotine // Undertow // Never Alone // Pull Me Under // Worth Saving
Del på Facebook | Del på Bluesky