brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.


Da jeg så brenn. på Tons of Rock i 2023, var stikkordet «Pønkeparodi». Kanskje mest grunnet sceneshowet? Så har det ikke klaffet sånn at jeg har kommet meg på noen konserter siden den gang. Ei heller passer det med turnéen denne høsten, selv om jeg veldig gjerne skulle sett dem igjen!

Uansett, lite minner om pønkeparodi med «Alt jeg trodde var sant». Sjarmen er der fremdeles. Fire år etter «Vandrer på solskinn» kommer den første skiva de har fiksa sjøl. Jeg liker DIY, og det låter som de har skjønt hva de holder på med.

De holder fortsatt på med sin særegne blanding av pønk, pop og rock. Indierock blandet med gammel DumDum Boys. Interessante tekster. Edvard Smith Save på vokal og bass og Rémy Malchère Pettersen på trommer leverer en søt liten skive (ti låter og 27 minutter) som absolutt frister til mer.

Etter noen gjennomlyttinger savner jeg likevel litt mer snert. Intensiteten fra konserten jeg var på. Er de kanskje litt forsiktige? Alle låtene er kule, men det er ingen som utpeker seg som noe spektakulært – som jeg kanskje hadde håpet på, siden dette er fjerde skiva. Jeg mistenker at de nok er bedre live enn på skive. Desto mer synd at jeg ikke får sett dem live denne høsten, satser på neste år!

Låtliste: Piano // Naken // Henrettet i sofaen // Vann over hodet // Køen // Vekk meg opp // Håp om et eller annet // Et lite sekund // Shitt'n // Dørene lukkes


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.


Miniøya: brenn.

(11.06.23) brenn. er hele norges nye rockefavoritter. Gjelder det også Puls' minireportere?


Et strålende kikcoff for norsk rock i 2022!

(07.01.22) Nå kan du føle deg brennmerka. For du er rett og slett nødt til å høre dette. brenn.!


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.


IAMX etterlot et sultent publikum

(29.09.26) IAMX er opprinnelse, det er rått og brutalt og dystert og svett og sex og kunst og åpenbaring.


Songs in the Key of Life - 50 år!

(28.09.26) I dag er det nøyaktig 50 år siden Stevie Wonder ga ut "Songs in the Key of Life", 28. september 1976. For min egen del er datoen nesten like spesiell av en annen grunn, fordi for nøyaktig 30 år siden, på albumets 20-årsdag i 1996, var jeg 17 år gammel og fikk beskjed av en klassekompis om at dette var en plate jeg bare måtte høre.


Aux Animaux - et moderne one woman band?

(27.09.26) Dette var akkurat så svett, dyrisk dystert og likevel beinhardt melodisk som en darkwavekonsert skal være.


Skikkelig fint, Foy Vance!

(26.09.26) Noe av det hyggeligste man kan oppleve er å bli trukket inn i musikk man ikke har særlig forhold til i forkant. Den ektefølte inderligheten og musikalske skikkeligheten til nordiren Foy Vance og hans to musikere på den sittende konserten på Sentrum Scene bød på en slik anledning.


Limbo State – nesten-progrock

(25.09.26) Tenk at det fins et norsk band som spiller helt nyskrevne sanger som i hvert fall minner om progrockens storhetstid.