Mørke linjer hos Fontaines D.C.
I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.
Åpningslåten «Six Shot Morning» får deg til å føle at du er kommet på en annen klode, som å være i et dystopisk lydbilde som stort sett bare består av monotone synthesizere og Grian Chattens mørke, klagende vokal.
«Marianne» er platas første singel og litt lettere i steget, som endelig å finne ut at du ikke trenger å følge naturkreftene og drukne i kvikksanden på instinkt- Du kan bare legge deg på ryggen å flyte med strømmen av lyd.
Selv om vi er i oktober 2026, er det mye i musikken som drar oss tilbake i tid. «Nimesis» kunne fint fått plass på en av Joy Divisions plater, og det kunne like gjerne vært Ian Curtis som sang og skrev tekstene. Men nok om det.
Gitaren i «Happy For You» høres ut som den lydplankemessig er i ferd med å bli tint opp fra å ha ligget dypfryst på et kjølelager i lang tid. Denne sangen beskriver også et forhold som har gått fra varmt til kaldt og nå er i ferd med å ryke.
If you go, I won’t run after you
I swear
So you know, I’m just happy for you
«Demolition» er mer «Music for the masses» som Depeche Mode trolig ville sagt, og bør nok synges høyt på en stor scene, som når Fontaines D.C. kommer til Oslo Spektrum 6. november i år. Siden vi snakker om Depeche Mode på ekte, så er nok «Violator» som kom ut i 1990 en enda nærmere slektning - eller i hvert fall en filleonkel fra Amerika til «Dopamin Chamber». «Tongue» er desto mer Violator’sk, kanskje «One Man» også, men den holder knapt til en B-side på en singel, og er for meg platas kjedeligste spor.
Men livet går som kjent opp og ned. Fra «One Man» og nedover, så løftes vi fint opp igjen i «Where Is Gone?» hvor Fontaines D.C. har hentet stemmeprakt fra spanske ROSALÍA og chatten får et mørke over seg som nesten er mørkere enn Robert de Niros karakter Louis Cyphre (uttales Lucifer) i filmen «Angel Heart». Når vi først har kommet inn i det fine mørket, eller melankolien om du vil, så er både «You Miss Me» og «Japan» låter som setter seg godt inntil hjertet med fortettet meningsinnhold.
Åpningslåten var dyster og avslutningen «Intimate» er ikke stort bedre, hvis vi bedømmer etter sinnsstemningene de utstråler. Men jeg har glemt å nevne en ganske vesentlig detalj. Medlemmene som dannet Fontaines D.C. var, før de ble til et band, noen poesikamerater som ga ut diktsamlingene «Vroom» og «Winding». Og poesien lever i beste velgående i tekstene på alle albumene, selv om de har utviklet seg fra å kretse om dagligliv i Dublins gater til mer universelle og eksistensielle tema. Men dikt- og tekstanalysen overlater jeg til deg som lytter og leser, for alle tekster kan som kjent tolkes subjektivt. Så kos deg med både musikken og tekstene i «Dopamine Chamber».
Del på Facebook | Del på Bluesky