The Jayhawks garanterer for kvalitet

Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


I mange år var de stemmene og låtskriverne i The Jayhawks, Gary Louris og Mark Olson. De låt så samstemt at de nærmest hørtes ut som vokal-tvillinger. I 2008 gjorde de et album sammen, «Ready for the Flood”, men ellers har Olson vandra litt ut og inn av The Jayhawks. Høydepunktet sammen, nådde de etter min og mange andres oppfatning med «Hollywood Town Hall» i 1992.

Nå er Gary Louris aleine sjefen i The Jayhawks, og har med seg bare tre faste musikere. Trommeslageren Tim O’Reargan, bassisten Marc Perlman og pianisten Karen Grotberg. Sammen blir det fortsatt mye nydelig to- og trestemt sang – mye mer enn som «backing vocals».

Som produsent, har de hyrt inn erfaring og profesjonalitet så det holder. Bob Ezrin kan vise til en CV som inneholder Lou Reed, Alice Cooper, Aerosmith, Kiss, Pink Floyd, Deep Purple, Peter Gabriel, Andrea Bocelli Deftones og Thirty Seconds to Mars.

Musikken er som vanlig lettfattelig pop, som oftest utstyrt med akustisk gitarkomp. Og jeg understreker – voksen-pop. Sangene til Gary Louris befinner seg milevis unna de hitlistene som gjerne domineres av nymotens R&B. The Jayhawks musiserer i retning Son Volt og Wilco – men altså mye mer pop-prega.

Noen låtskrivere har dette med å komme opp med akkordvendinger som bare låter så riktig at du glemmer tid og sted. Gary Louris er en av dem. Gå til «American Midnight», og vent på inngangen til andre halvdel av stikket, og du skjønner hva jeg vil fram til: «I’m just looking for some blue sky …» Så ubeskrivelig vakkert, det er!

Her har du åpningskuttet:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Koselig, men ikke mer

(04.07.09) Mark Olson og Gary Louris skulle prøve å varme opp et kaldt tromsøpublikum på den andre dagen av årets Buktafestival. Men duoen, mer kjent fra samarbeidet i The Jayhawks, klarte aldri å leve helt opp til forventningene.


Gary Louris: - Dritt lei av Jayhawks!

(01.04.04) Det er tre timer til The Jayhawks inntar scenen på Rockefeller når PULS får sjokkmeldingen: - Etter påske tar vi en pause og konsentrerer oss om egne prosjekter. Og kanskje kommer vi aldri tilbake, sier Gary Louris.


The Jayhawks: Tidløs og eminent countryrock

(16.03.04) (Oslo/PULS): Fjorårets beste konsert ble levert av Gary Louris & co. Dengang i en akustisk utgave på mer intime John Dee. Konserten mandag kveld på Rockefeller kunne ikke helt måle seg med fantomopptredenen fra i fjor, men en konsert med The Jayhawks er alltid fantastisk.


Jayhawks på Rockefeller i kveld

(15.03.04) Det er fortsatt billetter igjen til en av årets antatt beste konserter! I fjor leverte The Jayhawks en uplugga versjon av Rainy Day Music foran et ekstatisk og stappfullt John Dee. I kveld stiller Gary Louris & Co. med full bandrigg i storsalen.


Jayhawks til Oslo

(03.02.04) Det har ennå ikke gått et år siden The Jayhawks leverte en av fjorårets aller beste konserter på John Dee. Den gang i en unplugged setting, men når de spiller på Rockefeller 15. mars er det med fullt band.


Hitparade med Jayhawks unplugged

(02.05.03) (Oslo/PULS): En kunne kanskje forventet at Jayhawks var sendt ut av plateselskapet for å promotere sin nye skive "Rainy Day Music", men disse gutta vet så altfor godt at det er de gode gamle låtene som gjør susen når de spiller live i Norge for første gang siden Rockefeller-besøket i 1997.


The Jayhawks: Rainy Day Music

(09.04.03) The Jayhawks har sannsynligvis laget tidenes aller beste alt.country-album. Jeg tenker da selvsagt på "Tomorrow The Green Grass" fra 1995. Etter den delvis mislykka "Smile", er de nå tilbake i roots-land hvor de hører hjemme.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.