Finere blir vel neppe indiepop?
Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.
Det er seks år siden hennes forrige solo-album «Punisher». I mellomtida har hun vært del av supergruppa Boygenius, sammen med Julien Baker og Lucy Dacus.
Hennes kombinasjon av elektronikk og folk er velkjent nok, men denne utstrakte bruken av vocoder er av nyere dato. Den fungerer ypperlig, men som vanlig er det de fine melodiene og de troverdige tekstene som bærer albumet. Låtene er mer umiddelbart sangbare enn hva vi har vært vant til – eller er det kanskje bare jeg som syns det, fordi jeg de siste ukene har hatt dette albumet i bakgrunnen mange ganger daglig?
Tony Berg (gitar) og Ethan Gruska (keys) - samarbeidspartnere gjennom mange år – er også denne gang hjertelig til stede, mens Alex G. er nykommer i teamet. Det er også produsent og vokalist i Bleachers, Jack Antonoff (Lana del Rey, Taylor Swift, Lorde, Kendrick Lamar). Han sender Phoebe Bridgers i retning Beth Orton.
Med dette albumet befester Phoebe Bridgers sin stilling helt i toppen av indiepop-hierarkiet. «Lost Weekend» er en sann nytelse fra ende til annen, fri for dødpunkt av noe slag. Når du hører det mange ganger, lyder det som din egen samling av greatest hits. 15 sanger.
Her har du "Liberty Tree" i live-format:
Del på Facebook | Del på Bluesky