Erykah Badu er endelig tilbake!
Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.
Og nå er det endelig her, og enda bedre: Hun har laget det sammen med The Alchemist.
"Before the World Blows" føles derfor som en liten musikalsk begivenhet. Heldigvis er resultatet akkurat så merkelig, varmt, skittent, psykedelisk og uforutsigbart som man kunne håpe på.
The Alchemist, altså Alan Maman, har en ganske utrolig historie. Han vokste opp i Beverly Hills og begynte som rapper på 90-tallet i duoen The Whooliganz sammen med Scott Caan, som senere ble kjent som skuespiller. Enda viktigere var det at han havnet i kretsen rundt DJ Muggs fra Cypress Hill, som ble en mentor for ham. Derfra utviklet Alchemist seg til en av hiphopens mest særpregede produsenter.
Han ble tett knyttet til det mørke New York-soundet gjennom Mobb Deep, og har produsert for artister som Nas, Ghostface Killah, Kendrick Lamar og Lil Wayne. Senere har han fått en ny storhetstid gjennom fantastiske samarbeidsalbum som "Fetti" med Freddie Gibbs og "Curren$y, Haram" med Armand Hammer og det Grammy-nominerte "Alfredo" med Freddie Gibbs.
Med andre ord: Dette er en fyr som har brukt flere tiår på å grave frem støvete samples, rare jazzfragmenter og mørke grooves og forvandle dem til noe helt eget.
Og her møter han kanskje sin perfekte samarbeidspartner.
Badu har alltid levd i grenselandet mellom soul, jazz, hiphop, funk og noe langt mer kosmisk, og på "Before the World Blows" flyter alt dette sammen. Beats dukker opp og forsvinner, stemmer svever gjennom lydbildet, basslinjer ulmer, trommer slår skjevt og jazzinstrumenter trenger seg plutselig gjennom tåka. Albumet føles mindre som 16 separate låter enn som en lang nattlig radiosending fra en annen planet.
Og Badu høres, som alltid, helt fantastisk ut.
Stemmen hennes er blitt litt mørkere med årene, men personligheten er intakt. Morsom, sensuell, mystisk, konfronterende og fullstendig uinteressert i å gjøre det man forventer av henne.
På låter som «Witch Doctor», «Crossfade», «I Know That Man» og den praktfulle avslutningen «Black Box» hører man en artist som ikke forsøker å gjenskape Baduizm eller Mama’s Gun. Hun vil videre.
Det er også viktig at dette ikke bare er Erykah Badu som synger over Alchemist-beats. Badu er selv executive producer og var involvert fra begynnelse til miks. Hun tok Alchemists beats, plukket dem fra hverandre og bygget dem opp igjen. Det forklarer hvorfor albumet låter så organisk. Man hører ikke to musikalske verdener som kolliderer, men to ekstremt særegne artister som smelter sammen.
Gjestene, blant andre Earl Sweatshirt, den evig fantastiske Thundercat, Steve Lacy, Westside Gunn og Kamasi Washington, gjør universet enda rikere uten å stjele oppmerksomheten.
Det beste er likevel følelsen av å høre Erykah Badu lage album igjen. Ikke et nostalgisk comeback eller et forsøk på å gjenskape 1997, men en 55 år gammel artist som fremdeles er nysgjerrig, rar og fryktløs nok til å lage musikk som ikke helt ligner på noe annet.
Ja, vi har ventet lenge, men det var verdt det.
Del på Facebook | Del på Bluesky