The Impossible Green har funnet oppskriften

Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Kort tid etter «Regular Romeo (EP)» kommer den fjerde studioskiva til Trondheimsbandet The Impossible Green. Og her får vi mer av det meste, som gleder denne lytteren stort! Mathias Angelhus (vokal, gitar), Johannes Konstad Brevik (gitar, pedal steel, banjo, kor), Markus Margido Drazkowi Teksum (bass) og Adrian Ahtola (trommer) leverer sin solide variant av americana a la Trøndelag.

Grooven ligger tungt i denne skiva. Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land. The Impossible Green har gjennom åtte år og fire skiver funnet frem til en oppskrift som funker bra for dem. Sleng sammen de grønne og Violet Road og du får det nye backingbandet til Åge Aleksandersen, Svarttrosten. Hvorvidt den svarttrosten synger i nattens mørke vites ikke.

Fremdeles klager folk over at det ikke finnes noe bra, ny norsk musikk. At de ikke finner et bra og moderne rockeband. De bør kanskje komme seg på sleppefesten i Oslo som blir på John Dee, for det tror jeg blir en fantastisk kveld!

Låtliste: In Search of Impossible Green // Farewell America // Samurai Blues // I Don’t Wanna Fall in Love // Shalalala With You // Tambourine Messiah // Anything // Lonely // Regular Romeo // Fast Track, Slow Decay


Del på Facebook | Del på Bluesky

En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Hva er feil med streit pop/rock?

(20.05.25) Midt i gata pop/rock? Ja, men noen ganger er det en fryd å vandre langs den brede landevei.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.