Gudfaren Iommi leverer

En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Tony Iommi er en levende legende. Han startet Polka Tulk Blues Band sammen med trommis Bill Ward, bassist Geezer Butler og vokalist Ozzy Osbourne i 1968. Navnevalget var de ikke helt enige om, så de var innom Earth før de endte på Black Sabbath i 1969. Iommi var det eneste medlemmet av Black Sabbath som var med fra første til siste tone.

Den norske vokalisten Jørn Lande er heller ingen lettvekter. Bak seg har han utgivelser med sånn circa ti band og gjesteopptredener på flere titalls skiver. Samarbeidet med Iommi begynte egentlig i 2010, da de laget en tribute på High Voltage Festival i London for å minnes Ronnie James Dio som døde noen måneder tidligere. Samme år slapp Lande ei Dio-tribute skive.

Stille har det vært fra «en av de viktigste rockegitaristene gjennom tidene» siden «Ian Gillan & Tony Iommi: WhoCares» (2012) og Black Sabbaths siste skive, «13» (2013).

At Dio-samarbeidet skulle kulminere i «From The Dark» var ikke planen. Iommi skulle egentlig bare lage instrumentale reklamelåter for parfymene sine, som Xerjoff skulle produsere. Tony Iommi Monkey Special og Tony Iommi Deified aner jeg ikke hvordan lukter, men det tok ikke lange tiden før Iommi bestemte seg for at han trengte noe vokal. Da tenkte han selvfølgelig på Lande.

Dermed burde det ikke overraske noen at skiva låter mer inspirert av Dio-tiden til Sabbath. De fikk med seg trommis Karl Brazil (musikalsk leder for Robbie Williams) og bassist Becky Baldwin som spiller i fire andre band i tillegg til dette prosjektet. Tekstene har Lande skrivi sjøl, musikken står Iommi for. Mike Exeter spiller keyboards og er produsent.

Jeg liker seig metall. Jeg digger stemmen til Jørn. Iommi spiller like rått som han har gjort i seksti år. Rent teoretisk er det liten tvil om jeg bør like denne skiva. Dog er der alltid noen ukjente faktorer. Stemmer kjemien? Baldwin er et ukjent blad for meg. Trommisen til Robbie Williams? Jeg liker Robbie, men det er ikke akkurat verken heavy eller metal. Er det en musikalsk grunn til at det har vært utgivelsestørke for Iommi i 13 år?

Dermed er det med lett uro jeg setter i gang første låta. Eller, egentlig ikke. Jeg er overhodet ikke overrasket over at det er fullt trøkk fra første note. Jeg mistenker at det er med overlegg at skiva er 42 minutter lang. Eller 42 minutter kort er egentlig bedre å skrive, for den kunne gjerne vært dobbelt så lang. Den minner om Dio-Sabbath. Noen synes kanskje at det er over måte harry å kalle parfymen sin for guddommeliggjort, men Iommi viser igjen hvorfor han kalles «Gudfaren av heavy metal».

Selv om «From the Dark» låter litt som Sabbath, er det likevel noe helt eget ved det. Her er ingen kjedelige sekunder. Her finner du heller ingen gitarsoloer som varer i alt for mange minutter. Iommi får briljere, akkurat passe lenge. Lande synger like vidunderlig som han alltid har gjort. Baldwin og Brazil gjør en utmerket jobb.

Dette er rett og slett en perle av ei skive. Den er en nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.

Låtliste: Over the Violent Sun // Black Times // World Alone // Beyond the Dead // Stormwatcher // Death Wake // Return of the Arbalist // Legacy


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.