Ei gitarplate for mørke høstkvelder

For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.

Av Arild Rønsen // 23.10.26

Strengt tatt spiller Kjell B. Larsen blues, hele tida. Det han steller med er bare så utrolig langt unna tre grep- og tolvtakter skjema. Larsen skriver melodier, som han så vikler sin bluesgitar rundt. Mer enn tradisjonell blues og Shadows, kan du tenke i retning Santanas «Samba Pa Ti» eller Fleetwood Macs «Albatross».

Kjell B. Larsen er mest kjent som gitarist i det smått legendariske progbandet Ruphus, og også denne gangen gir han plass til et vokalkutt med Gudny Aspaas bak mikrofonen. «My Good Friend» er en fin sang om ungdommelig mot til å erobre verden.

Bugge Wesseltoft gjester som organist på to spor, der avsluttende «Ghost Town» beveger seg i retning bebop-inspirert blues – ja, vi får til og med en bass-solo! For eldre lesere, er dette som å kjenne lukta av Christian Reim på Club 7.

Ved siden av Larsen sjøl, spiller Ture Janson gitar. Jeg er ikke i stand til å høre hvem som gjør hva, og det er da heller ikke så nøye. Det låter like strøkent og cleant, okke som. Liksom kompet er utsøkt ivaretatt av Tore Wildhauer (trommer) og Øivind Madsen (bass).

Etter å ha hørt dette albumet noen ganger, tar jeg meg i å plystre til mange av låtene. Så ja – vi snakker melodisnekring henta fra øverste hylle.

Dette smaker så søtt og godt at om jeg skulle satt norsk tittel på albumet, ville jeg kalt det «en smak av honning».