Hiromi - pianist av en annen verden
Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.
Det tar ikke mange minuttene av "Electrifying Piano" før man blir minnet på hvorfor Hiromi Uehara har fått en så særegen posisjon i moderne jazz. Hun spiller med en voldsom energi, men samtidig med en kontroll som gjør at selv de mest halsbrekkende partiene aldri virker tilfeldige. Det går fort, tidvis vanvittig fort, men bak alle tonene finnes det hele tiden en idé.
Og det er kanskje det mest fascinerende med Hiromi: Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på. Fingrene løper, rytmene forskyves og melodiene kommer fra steder du ikke helt skjønner hvordan hun finner. Når hun først setter i gang, er det vanskelig å få nok.
"Electrifying Piano" er først og fremst et tilbakeblikk på ulike perioder i hennes karriere, med særlig fokus på The Trio Project og det nyere Sonicwonder.
Med bassist Anthony Jackson og trommeslager Simon Phillips i The Trio Project møter Hiromi to musikere som kan matche intensiteten hennes, og «Seeker» setter standarden umiddelbart. Jacksons seksstrengede bass er enorm, Phillips spiller med kirurgisk presisjon, og Hiromi flyr over det hele.
På «Haze» og «Voice» blir trioen nærmest én organisme. Jackson og Phillips holder ikke bare takten, men utfordrer Hiromi og bygger et fundament som gjør at hun kan ta enda større sjanser. Anthony Jacksons bortgang bare to dager etter albumets utgivelse gjør disse opptakene ekstra vemodige. De står nå også igjen som et minne om en bassist som flyttet grensene for hva instrumentet kunne være.
Sonicwonder har en annen karakter. Med Hadrien Feraud på bass, Gene Coye på trommer og Adam O’Farrill på trompet blir musikken mer melodisk og fargerik. På «XYZ» og «Balloon Pop» er samspillet mellom piano og trompet svimlende. Feraud er på sin side spektakulær, med spor av både Jackson og Jaco Pastorius uten at han noen gang høres ut som en kopi.
Så kommer «Blackbird».
Midt blant all denne tekniske fyrverkeriet er det kanskje nettopp Hiromis versjon av Beatles-klassikeren som treffer hardest. Hun trenger ikke fart eller rytmiske krumspring. Hun lar melodien stå nesten naken, og spiller den med en ømhet som kan fremkalle frysninger. Det er en tolkning som får deg til å håpe at Paul McCartney selv har satt seg ned og hørt den, og at han både ble stolt og litt rørt over hva Hiromi har funnet i en melodi han skrev for så mange år siden. Det er vanskelig å gi en så kjent sang nytt liv. Men Hiromi gjør nettopp det.
Og kanskje sier «Blackbird» mer om henne enn de raskeste løpene på albumet. Virtuositet handler ikke bare om hvor mange toner man kan spille. Det handler også om å vite når man skal la dem være få.
En mulig svakhet ved "Electrifying Piano" er at vi har hørt mye av dette før. Hiromi har gjennom karrieren utfordret grensene mellom jazz, klassisk, fusion og rock. Her utforsker hun i mindre grad noe nytt, og viser heller hvor ekstremt godt hun allerede behersker sitt eget musikalske univers.
Men det er vanskelig å klage når nivået er så høyt. For nye lyttere er dette en glimrende inngangsport. For dem som allerede kjenner Hiromi, er det en påminnelse om hvorfor hun er så vanskelig å legge fra seg.
Når hun virkelig setter i gang, slutter du etter hvert å tenke på akkorder, taktarter og teknikk. Du bare hører, og vil høre mer.
Hun er min nye musikalske forelskelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky