«It was fifty years ago today … »

Siste Skrik Fra Arkivet (SSFA) ber først om en taus trommesolo i anledning en viss seriøs tristesse ettersom den stødige beaten til mage av våre små liv har forlatt oss. Midnight Rambler, og tusen takk, Charlie Watts (du som ikke dreiv med trommesolos):

And you can send me dead flowers every morning
Send me dead flowers by the mail
Send me dead flowers to my wedding
And I won't forget to put roses on your grave

Vi skriver ikke et minneord om vår mann. Det er nemlig så mange og bra allerede der ute, både norske og i de store britiske og amerikanske avisene fordi Charlie var en hedersmann, en lun og stilig fyr som likte at det svingte. Uten fakter. Uten tøv og tant.

Vi setter nå over til året 1971 som vi skal følge fram til søndag 5. September 2021. Ikke tett, men med en harelabb.

5. september for 50 år siden ble den første Kalvøyafestivalen arrangert, noen av leserne som var der? Denne skribent var av alle ting for ung, og hadde ikke penger heller da følgende artister inntok den fine øya der ute i Bærum: Finn Kalvik, Prucel, Kristin Berglund, Snu, Jan Garbarek og Ruphus.

Dette var starten på noe som utviklet seg til noe stort, et sted for kvalitetsmusikk for den oppvoksende slekt og sekt med venner. Her kunne vi fram til den siste festivalen få henge rundt, hoppe, danse, sitte, kline, lytte, spise, drikke og treffe nye folk og gamle venner. Bli forelsket. Slå opp. Gråte. Le og stikke inn til byen på fest via Sardines og Vikateateret.

Denne skribent skal definitivt ikke skryte på seg å ha vært fast inventar med rev og hare ute på Isle of Calf, men det ble noen festivaler, både som journalist og privatperson, Dylan, Neil Young, U2, Cohen, Joe Cocker, Iggy, men vi var ikke på den store Frank av Zappa. Pokker. Jeg burde spise gul snø som straff.

Vi var dessverre ikke på så mange av festivalene, (foretrakk Roskilde og hadde ikke råd til begge), men har et knippe okay musikkminner fra de band og artister vi fikk med oss. Det er nok mange ute i vårt ganske så kortreiste traktorland som har flere gode historier på lur.

Rock er som kjent verdens fineste valgfag. Uten rock hadde vi som art mennesker vært som oppdrettslaks, uspiselige.

Vi kan legge til at det søndag 5.september i år er klart for en liten jubileumsfestival på Kalvøya med Young Neils, Tora, Mr. Pankow og Kjetil Bjørnstad. En minifestival der det er lagt ut 600 billetter, dette grunnet det STORE bandet som rir verden som en mare, The Covid 19s.

Årets miniutgave kan bli hyggelig nok den, og for den som ønsker å fordype seg mer i rockmoderfestivalen i Norge, husk at den første ute på øya var bare to år etter Woodstock, så anbefales boka til journalist Leif Gjerstad, "Kalvøyafestivalen". Her står det mye snacks.

Siste Skrik fra Arkivet runder som vanlig av med et leilighetsdikt fra Slaraffenland:

De unge ser bare en tjukk, gammel mann
og ikke ham som gikk barbeint på glødende
kull, sovnet med hodet på en stein
til riffene fra Lou Reed. Eller var det The Alarm?

De unge ser bare en gråtass med dårlig rygg
og ikke henne med pannebånd, stjernestøv i luggen,
som strakte hals og fikk øyekontakt
med Clapton som spilte feil og mistet pusten
et sted mellom en skutt sheriff og triste tårer i himmelen.

De unge ser plutselig en fyr i for trang T-skjorte,
Make Love, Not War, som speller luftgitar eller sitar
Og roper more, more, more. De unge har grunn til
å snu seg bort og le. Jeg derimot har regnbuer,
dram, drøm og solnedgang på rideren. Fuck off!

PS: Vet noen om det er satt en sluttdato for Rimi-Hagens sutring på norsk sokkel? Godt valg.

Del på Facebook | Del på Bluesky