En Ulysses kommer sjelden alene

Dublin 1995? Björk (Guðmundsdóttir) er i byen der forfatteren James Joyce ble født og der handlingen i hans storverk, Ulysses, skrider sakte gatelangs. Denne boka veldig mange hevder å ha lest, en massiv romanen som veldig mange har starter opp på før de kanskje ender opp på side 101 eller 111 eller 203. Denne skribent begynte på boka i 1994 (norsk oversettelse av salige Olav Angell i 1994 og ble ferdig cirka ti år etterpå, vel verdt å bruke god tid på).

---

16.juni 1904
Handlingen er superkort fortalt satt til et døgn i Dublin by, 16.juni 1904. På denne datoen er det fortsatt en god grunn (det er vel alltid gode grunner til å besøke Dublin faktisk) å besøke byen da Dublin er kledd opp til Bloomsday.

I 1995 var det verdenslansering av artisten fra Island, godeste Björk.
Hun kom ut med albumet ”Post” og det kom inn journalister fra nord, sør, øst og vest.

Globus pop var samlet.

Beat og Puls

Plateselskapet hadde igjen slått på den store tromma og vi ble traktert etter nesten alle kunstens uskrevne regler. Vi var et godt knippe musikkjournalister fra Norge også.

I hvert fall vi uten kred fra Beat og Puls og sånt, vi som jobbet innenfor det tabloide univers, vi tåper av noen dustemikler som ble hånet. Vi som ikke har peiling på hva bra musikk er. Vi som, nei, nok nå. Vi var der, okke som, og vi hadde det gøy.

Loffepunkere

Björk var vennligheten sjøl. Hun stilte opp og svarte og var med på bilder og vi snakket blant annet om hennes store favoritter, Karius og Baktus. Hun sa hun vokste opp med dem på barne-tv på Island og hun hadde stor sans for Egners univers med disse to ”loffpunkerne”.

Björk kunne da også vært søsteren til Karius og Baktus’ bror. Etter at alt styret var over, og juninatta senket seg over byen der vi bodde på et storslått hotell med tepper som var så tjukke og myke at vi nesten kunne legge på svøm i dem (dette har jeg fått verifisert av en god kollega dengang fra Aftenposten, Nazneen Khan-Østrem, som var der samtidig) lå det ei signert cd-skive på rommet. Denne sammen med Björk-sjokolade på puta. Plateselskaper altså, her representert ved One Little Indian (Polydor/Polygram).

Stabile genier

Som utsendt fra avisa Dagbladet, som dengang holdt til i fineste Akersgata uten nettklikk og med stabile genier i de fleste redaktør- og mellomlederstoler, ble det et hektiske døgn. Dublin har jo så mye levende musikk å by på.

Dessverre kunne ikke den beste reisebuddyen ever, fotograf Tom Martinsen, være med, så jeg tok med meg et gammelt polaroidkamera. Det funket.

Med det samme jeg er innom Martinsen, han kom meget sterkere tilbake da vi igjen var i Dublin to år seinere for å følge finalen i Melodi Grand Prix samme år. Tor Endresen representerte Norge i finalen med sangen, ”San Francisco”.

Buck Mulligan

Vi var på tur med tog mot Tipperary sammen med det norske vinnerlaget, Tor sang denne sangen, men han gjorde også en flott versjon av «Danny Boy». Da ble det en rørende stemning på toget. Neste stopp Tullamore Dew. On the rocks. Van Morrison på venstre side, Buck Mulligan på høyre. Even Bast jobbet på mørkerommet og Anders Grønneberg var også med. Fire fra blekka.

Jøss og heia George Best fra Nord på den grønne øya.

Null poeng

I slagerfinalen gikk det ikke like bra for Norge, Tor og Bergen by. Null poeng til Tor med stemmen. Han som synger suverent på debutalbumet, ”Call Med Stranger”, sammen med trommeslager Pål Thowsen. Ingen grunn til ikke å ta et gjenhør med låta ”Black Rain”.

Dublin var også stedet der jeg første gang så Tom Waits live. Men, det er ei helt annen historie.

PS: Dublins fastlege heter som kjent Doktor Guinness. Hans diagnoser er alltid nesten hundre prosent korrekt. På svart resept.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky