Fra Dingwalls til houseparty
via Half Moon i fine Putney
London on the rocks fra 1973 til 2019

Rock deg frisk, jazz deg ned i tide, blues deg bort og country mellom linjene. Men, ikke i år. Det har dessverre ikke vært mulig å reise til byen som rommer Spurs, West Ham og Brentford (Gunners og Chelsea og Milwall og QPR og Palace etc.? Nei, vet De hva).

---

Men før du eventuelt leser videre så et varsel:

Denne teksten er jækla lang, så hvis du ikke gidder å bruke tid på dette så er det helt okay, det er lov bare å se på bildene.

Men, jeg stikker av i gamle glimt, og noen sanne røverhistorier, ettersom The Covid-19s fortsatt plager livet av folk verden over, Made in China.

Denne skribent var for første gang innom London, sommeren 1973. Håret var langt (så ut som en blond kulestøterske fra sør i Bulgaria i følge faren min), olabuksa hadde sleng og skinnskoene var rødaktige med det som da het, indianerfrynser. Det var ugh den sommer da jeg fylte 16 på vei til Brighton. Her ventet et spennende NIS-kurs (Norges Internasjonale Språkskole) som aldri glemmes, også første gang om bord på et fly fra Braathen Safe.

*

Deretter tre strake uker med bopel i Edburton Avenue, ikke langt fra Preston Park. Bodde hos familien Smith der mannen i huset var en fast ukependler til London. Han kom hjem fredag kveld. Da ventet middag, on the rocks og Top of the Pops. Hjem til Old Grey Whistle Test, men han holdt med Spurs. Han gikk på pub med fruen søndager for lunsj. Da slappet de av.

Dama i huset var meget grei. Hun holdt orden. Jobbet i butikk. Oppdro to unger, og sørget for mat og drikke til oss som var på besøk. Hun lærte oss raskt - vi var to fra oljestaten som bodde der samtidig - at vi ikke skulle si ”kids”, men ”children ”.

Og, høflighetsfraser som ”yes, sir/beg your pardon og please” og ”thank you, very much”, men ellers blandet hun seg ikke så mye inn i hva jeg holdt på med. Fatter hadde jo betalt gildet, og jeg hadde reisesjekker.

Det var lukten av stekt bacon nesten hver good morning. Hang over, again? Ha-ha-ha.
Svart kaffe. Juice. Minst to speilegg.
Tomatbønner.
Toast. Smør.
Mrs. Smith var ei bra dame.

*

Hun lot meg også være ute så lenge jeg orket, og det orket jo en ung natteravn av en slusk på 15 år, på puber og på diskoteket, Top Rank. Der var det ingen problemer med å få kjøpt diverse drikkevarer, men vi ble slått ned helt uten grunn. Ellers? Kjøpte plater, opplevde engelsk kultur og lærte litt språk også.

I Brighton hørte jeg noen ukjente band som jeg ikke husker navnet på, og det var dans og klining i skyggen av neonlysene og diskokulene på Top Rank. Bare spør, Vebjørn Kildehaug fra Møre.

Etter denne sommerskolen ble det i veldig mange år en god tradisjon å reise minst én gang per år til London sammen med gode vinyl- og svirebrødre.

*

Vi reiste for å gjøre fire ting:
Gå på konserter hver kveld.
Spise publunsj med Ploughman´s Lunch: Det vil si, cheddar, salat, brød, syltet løk og nydelig pikkels, hver eneste formiddag sammen med papiraviser.
Diskusjoner. Reparere. Mye latter.
Kjøpe brukt vinyl.
Se fotball.

Livet, folkens. Livet.

Vi var ikke ute etter band og artister som spilte på de store konsertsalene. Vi opplevde mest og best pubrock, men kan skilte (skryte) av å ha opplevd tidlig-utgaver av Prefab Sprout sammen med The Daintees og Hurrah! Denne trippelkonserten fant sted onsdag 4. januar 1984 på ICA under banneret ”Storebror ser deg-konsert”.

Vi har også vært on the rocks med Dr. Feelgood, Wilko Johnson, Nine Below Zero, The Inmates, U.K. Subs og Steve Gibbons Band pluss meget gode minner med The Blues Band (Half Moon), The Zombies (Pizza Express, Camden), Michelle Shocked (Dingwalls). Og, så var det alle de bandnavnene som er glemt.

*

Siste Skrik Fra Arkivet (SSFA) slår også stiften etter valget i USA. Ikke fordi vi tror Joe Biden er fyren som får en skakkjørt planet til å gå på noe som helst vann, men fordi det er så deilig å bli kvitt Mister Liar, den grufulle som minst har magistergrader i disse fem hovedfagene:

Narrsisisme med fordypning.
Ondskap 2. Avdeling.
Fordekt rasisme, valgfag.
Sjåvinisme, flere kveldskurs.
Løgn til laud.

*

Markedets usynlige ånd har vist seg å være en egenskap som ikke er helt bra for oss de siste månedene siden viruset kom fra en flaggermus. Vi burde saksøke Kina alle mann.

Okay, nå trener vi ro, akevitt og rock og country og jazz og pop og blues. Vi trenger å flykte innendørs ettersom vi ikke kan reise utenlands.

Derfor denne London calling, igjen & igjen.

London i nattens mulm og mørke fra Dublin Castle og Dingwalls i Camden via The Hope and Anchor i Islington til legendariske Marquee i SoHo via Half Moon i Putney.

Tube, piratdrosjer, løpe som faen. Nattbusser og litt mye Guinness.

Jeg må også nevne en minneverdig opplevelse i en omtrent nedlagt pub på østkanten et sted der vi hørte Tony McPhee & The Groundhogs.

Nesten ingen hørte kassegitaristen, Tony med band, unntatt tre fra Eidsvoll og en fra Tolga United. Rart, men, da vi kom ut ved midnatt sto det kø rundt kvartalet.

De skulle på houseparty, året var 1985. Houseparty!! Nei, for oss bønder noe helt nytt som vi ikke skulle være med på. Vi som allerede som unge lå i utskuffen med vår gamle musikksmak.

Når skal vi til London neste gang? Aner ikke, men var der siste gang i fjor, og hørte da det gode Mali-paret, Amadou & Mariam, sammen med The Blind Boys of Alabama. Jøss og jøss.
Runder av med dette:

Synge en sang bare du kan høre

Oscar Wilde sa det omtrent så vakkert:
Du elsker ikke noen på grunn av utseendet eller fordi de har de
kuleste moteklærne eller de aller feteste bilene, du elsker noen
fordi de synger de sanger som bare du kan høre.

Jeg vil fortsette å synge vennesanger bare for deg.
Synge deg inn i blues og kyss, synge deg ut på havet,
Synge for de sære og rare, skakke og en gammel hare
synge deg inn i varmen, glemme harmen.
Synge frostroser, trekkfugler
og en og annen klassisk,
vokal fuge.
Synge deg inn i Pulp Fiction av Tarantino,
det får jaggu meg duge.

Synge deg ut av de mørkeste gater,
Opp de bratteste bakker, la oss brenne varder,
synge høyt for deg på de fine,
laveste topper.
Synge deg inn i et stille maleri,
signert Edward Hopper.

Synge sanger bare du kan høre.
Jeg lover, synge når du blir gammel.
Synge deg forbi steinrøysen,
Tralle deg inn i Blåklokkevikua,
takker Alf Prøysen.

Jeg skal synge når du ikke makter å gå,
se og har helt glemt å smile.
Jeg skal synge for deg
ved båren,
Mens refrenget feller, ja, kanskje den
siste tåren

Jeg vil fortsette å synge både i dur
og i e-moll.
Synge deg inn i ei låt signert Jackie Leven
fra tida i Doll by Doll.
Synge natta, synge morradagen,
synge fyll og angst,
synge vogge,
synge sommerbris,
synge solnedgang, bang-bang-bang
synge fullmåne,
synge blåtime, stormkast og binde oss
fast i livets gamle mast.

Jeg vil også nynne deg nesten helt hjem.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky