Club 7, tolv takter og minst 4 bayer

Alt håp er fortsatt inne, men det er virkelig seriøst snakk om at kranene i Oslo straks skal åpne igjen. Tintarella og måner.

---

Før vi setter direkte over til siste skrik fra arkivet må det være lov å legge ut denne, fritt etter sir Winston:

We shall drink on to the end, we shall drink in Oslo,
we shall drink on the seas and oceans,
we shall dink with growing confidence
and growing bayer in the air,
we shall defend our beer, whatever the cost may be,
we shall drink on the beaches,
we shall drink on the landing grounds,
we shall drink in the fields and in the streets,
we shall drink in the hills;

Okay. Litt bakgrunn for dagens fotografi:
Da du er født under slipstvang og spiseplikt.
Da unggutta hadde sleik, spisse sko,
og kanskje en dram og en annen drøm på lomma.
Da du er født for hyre og stikke på sjøen,
de sju hav og tolv takter, og kanskje komme hjem blakk, verdensvant og med vannkjemmet hår.
Da du er født på landet hos en tørst blikkenslager,
med ei snill mor som kanskje tok seg et glass
eggelikør i ny og ne.
Da du er født som tjukk målvakt og ender opp som spiss.
Da du er født og bosatt rett ved farfar
som hadde egen bikuber, eplehage og harebinge.
Da du er født inn i torader, gitar og mye sprell og spell,
ja, da er det ikke noe rart i at du i november 1985 hadde en så jækla fot for det bandet som spilte på Club 7 i Oslo.

Vi pludrer og piner alfabetet videre til å bli med tilbake til ei ganske så god tid.
Tilbake til riff og refrenger som vi fortsatt kan høre bare ved å lukke øya: T-Bird Rhythm, signert et Texas-band et knippe pløyehuer fra Eidsvoll hadde sansen for.
Det var munnspill og gitarer for alle penga.
Fest på lokalet i hovedstaden.
Club 7, tolv takter og minst 4 bayer.

Etter det jeg kan erindre ble dette bildet, av den suverene gitaristen Jimmie Vaughan, bror til den store Stevie Ray Vaughan (fred over minnet), tatt enten 19. og 20 november 1985.
The Fabulous Thunderbirds hadde da to konserter på Club 7. Forresten noen av de siste konsertene som ble avholdt før katedralen i Munkedamsveien ble slått konkurs av Oslo kommunes usynlige hånd – stedet som heldigvis raskt ble til fabelaktige Sardine's (nå Røverstaden).

Etter disse konserten har jo Thunderbirds vært i Norge mange ganger, dog med variert besetning og ymse kvaliteter, men denne kvelden i Oslo by, ja, den har festet seg i arkivet under bokstavene TT for: Takk Thunderbirds.

PS: Jeg er ikke helt sikker på hvem som spilte bass på Club 7 for 35 år siden: Om det var Keith Ferguson (fred over minnet) eller Preston Hubbard, men på trommer var det Fran Christina. Vokal og munnspill, selvsagt Kim Wilson (har bilder av ham også). Men, i dag, Jimmies blues. Jess.

Fy søren, T-Bird Rhythm.

Nå må jeg også høre mer på Omar & The Howlers (Hard Times In The Land of Plenty) og Los Lobos. Begge bandene passer perfekt mellom alle måltider, og ikke minst til dagdrømmer og nattmat.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky