«Gluntan er subb»

Litt jazz fra maestro og buddy, Tom Martinsen. BARE HOS: SISTE SKRIK FRA ARKIVET.

Postkort fra en svunnen tid: 1974 er så lenge siden at vi som var purunge dengang nå er gamle. Neste stopp underliggende sykdommer. Neste stopp skål. Neste stopp blomster som må vannes.

Sommeren 74 var denne skribent 16 år, og da holdt det på å gå helt galt i ei skremmende ulykke:
Toget,
perrongen, blod,
hodeskader, ryggbrudd,
blålys og koma.

Ja, denne teksten kunne i dag faktisk ha vært nedtegnet av en for lengst død mann. Han som kunne sovnet stille inn på Jessheim stasjon natt til lørdag en stille sommerkveld, og som derfor måtte sende et knippe vokaler og konsonanter med et lite papirfly, kanskje styrt av noen gærne pilotengler fra den andre siden, ned til redaktøren som deretter måtte simultanoversette.

Ja, ja. Tenk det. Det er vel jazz, det er vel litt prog.

I 1974 ble forresten Vest-Tyskland (nok en nasjonen som ikke lenger eksisterer) VM i fotball da de slo Nederland med den beste av de beste på den tida, Johan Cruyff.

Men, hei, Siste Skrik er ikke ropt. Vi setter kursen inn til Oslo, denne fineste byen vest for havet og øst for svenskesynden, og det er desember 1974. Isbjørnen er blitt fredet, Nixon har gått av, Dylan & The Band er ute med albumet ”Before the Flood” og Jens Bjørneboe gir oss ”Haiene”. Puh!

Førjul. Stedet er Down Town, det er fullsatt, det er rødvin, det er sigaretter, det er coolhet og det er jam. Det er som Dagbladet skriver den 21. desember dette året:
«Messe på Down Town».

For dere som eventuelt er født i går kan vi legge ved fakta fra lillehjernen, Wikipedia:
Down Town Key Club (1965–85) var en jazzklubb i Oslo.
Den ble startet av Big Chief Jazzband som ble husband etter at Metropol Jazz Club gikk konken. Frontfiguren var Eivind Solberg som spilte trompet. Lenge lå den i tredje etage av Universitetsgaten 26. Mot slutten ble den flyttet til bakeribygget Møllhausengården i Karl Johans gate 17.

Utsendte fra kulturavisen dengang var beste Bernhard Rostad med fotograf Tom Martinsen (som jeg har fått bildene av og jobbet med i det digitale mørkerommet, takk Buddy).

Down Town denne kvelden måtte ha vært et prima sted å være der både eldre og yngre jazzmusikere satte hverandre i stevne. Vi sakser fra Rostads sobre artikkel:
Det var to generasjoner som møttes. Med forskjellige språk og stilarter. Men de finner hverandre i spilleglede. I at jazz er en fin greie, asse.

Alle er opptatt av kommersialiseringen som truer det seriøse musikklivet. Redd for all forflatende pop, all kjønnsløs underholdningsmusikk. Alt subb.

- Folk kjøper jo bare subb, sier Rowland.

Rostad snakker med en trompet av en veteran der og da, Rowland Greenberg, som også nevner Gluntan som subb.

Oi, oi. I dagens krenkesamfunn hadde det vært Dagsnytt 18, Ekko, ”Norsken, dansken og svensken”, Dagsrevyen og Lindmo før fire år i skammekroken hvis noen hadde kalt noe for subb i dagens feiende flotte samtid.

Vel, bildene til Tom Martinsen holder den dag i dag. Det oser blue note rundt midnatt av dette.

Foruten nevnte Rowland Greenberg var Karin Krog, Bjarne Nerem, Arild Andersen, Terje Rypdal, Jon Christensen, Jan Garbarek og Knut Riisnæs på Down Town denne kvelden.

Rostad skriver:
Det var fire steder i Oslo hvor det var muligheter for å skåle på 1 og 3, Malla, Sogn (Studentbyen), Down Town og Club 7.

Sistnevnte sted hang dem som ikke hadde vannkjemmet hår, og derfor selvsagt poeten, Kate Næss, hun som i 1969 ga ut diktsamlinga ”Blindgjengere” (Aschehoug Forlag) der hun skriver så hipt, så frekt, så jazz, i diktet NORDMENN:

Om vinteren spiser de mye blod
Om sommeren er de neste radikale
Konen i melkebutikken
syns riktignok at byens nye ambulanser
bråker for mye
Det får da være grenser for å redde liv
sier hun

Del på Facebook | Del på Bluesky