Ålman Brothers Band

e kan bi sein
fjellet er min bror
e kan vegen
og mitt namn er Stein
i nakkegrope di
fann eg min heim

---

Siste Skrik Fra Arkivet må passe på så det ikke bare blir bilder og historier fra et sted på hjørnet av kingelvev, støv og gjenglemte refrenger. Et levende arkiv trenger også påfyll, og dagens bilde er ganske så nytt, gitt. Det er tatt nede på Salt, scena utendørs ved Havnelageret, beliggende en lav C unna operahuset og det nye Deichmanske bibliotek.

Her var Stein Torleif Bjella nylig sammen med det eminente bandet med fire utsolgte konserter a 200 personer.

Og, det skal Salt-arrangørene ha, dette ble ganske så prima perfecto. Selvsagt litt kjipt å måtte sitte på rasteplassbenker med bord under en konserter, men det er jo grunnet smittevernreglene om en meter osv., så vi overlevde selvsagt dette.

Og, Salt funket ettersom de hadde nok folk som sørget for mat, vakter, servitører til drikke og nok komposisjoner av Johan Sebastian Anti-Back ved inngang og toaletter. Takkers.

Musikken da? Fin, fint fra scena der Bjella og hans gode folk som teller opp Geir Sundstøl på alt som har strenger. Og, munnspill selvsagt.

Geir er fortsatt den mest solide leverandøren av stemninger, skisser, akkorder, melodilinjer, backing, anslag og riff fra katalogen blues, rock, samtid, fortid, country og americana, dette mikset sammen i hans Hodestudio og som deretter alltid høres ut som ferskvare med sjel og vemod.

Og, da har vi helt bevisst glemt å nevne resten av gjengen som utgjør det unike Bjella-soundet som er en hybrid av Tom Waits møter kneipesteminger fra Berlin i mellomkrigstida før det hele havner på tur med Sandbeck, Raga, DumDum og Prøysen.

Derfor beklager vi denne utelatelsen og sier: Kenneth Kapstad på eminente trommer, Bendik Brænne på orgel, gitar og barytonsaksofon, vi roper pluss en oktav. Minst. Bassen traktert etter Statens Satser for bass for turne, Hallvard Gaardløs fra Toten Rock City.

Jeg skal ikke gå videre inn i en slags anmeldelse av konserten, men må si at Bjella med band, for meg akkurat nå, er noe av det vasseste eggen, snåleste, morsomste, varsomme, fineste og vemodigste som er å oppdriver innenfor sin sjanger i denne egoistiske oppdrettsnasjonen, Noreg.

Bandet var da også mer enn klare for endelig å spille for folk igjen. Første konserten hadde litt lydtekniske problemer, men så begynte det å sette seg.

Vi som drakk kalde pilsnerøl fra Mack fikk det vi vi ville høre fra Bjellas sterke katalog pluss mye fra det siste gode albumet, sluppet 24. april, Øvre-Ål Toneakademi (Heime med hund).

Meir, meir, meir? Ja, det ville vi ha. Både vi og Ole Paus fikk det. Han satt som et tent kubbelys midt i saltet, Bjella har da også med ei låt signert Paus på det nye albumet, sunget på halling.

Det var vel det, før vi gjør som Vindtorn: ”Til deg som søv bort dine draumar”?

Nei, ein bokmålsdraum er en kveld der Bjella får med seg rubb og stubb fra Ål, blant annet Hellbillies-brødrene Haugen, Lars Håvard og Aslag, Tove Bøygard og noen til fra Darling West, og vi lager en sein kveld på Palace Bar og Grill (utendørs) under navnet Ålman Brothers & Sisters.

Haugen Bros. har jo det meste inne via gamle og gode hyggeprosjekter som Whipping Post og Respatexas.

Før det aldri skjer tar vi med et lite dikt fra Bjellas samling, ”Jordsjukantologien” (Forlaget Oktober 2017):

Det gjekk fleire år
Eg fekk korkje ei melding
eller ei helsing.
Ingen ringde og ingen spurde.
Det var heilt stille.
Lenge likte eg det.

Så var det usunt.
Einsemda kom
som storaurene oppover bekken.
I mørkeret.

*Åpningsteksten er hentet fra den siste skiva til Stein Torleif Bjella.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky