Tørketruet oase

Det var en lite inspirert Liam som entret scenen på Bendiksbukta torsdag. Til tross for et entusiastisk publikum og et låtmateriale som med letthet plasserer seg blant verdens beste var det langt mellom høydepunktene.

---

Oasis / /

Av Marianne Jemtegård // 07.07.00

---

Femten minutter før tiden dro en heller sliten Go Let It Out det hele i gang, og publikumsmassene foran scenen duvet i takt med den som alltid like slentrende Liams tamburinspill. Titt og ofte måtte han ta seg en pustepause på høyttalerne eller trommeplattingen for å fikse på sveisen eller vifte litt med sandalene.

Det er helt greit å være nonchalant og gi litt faen, det er jo slik vi liker ham, nittitallets store rockevokalist. Men når skuta du leder ser mer ut som et spøkelsesskip enn en lystyacht blir det hele litt stusslig og trist.

For Oasis uten Noel er et band uten den magien og stjernestøvet de er så avhengige av. Liam har fortsatt en av rockens absolutt flotteste stemmer, men uten gitarsprellene, koringen og det blåtte nærværet til broren blir dette ikke slik vi vil høre han.

På låtene fra det siste albumet gjør tapet av Noel seg særlig gjeldende: Gitarpartiene blir rett og slett kjedelige. Når Liam under gitarsoloene så setter seg ned og titter i bakken blir dette demoraliserende, og skuffende lite å se på.

Publikum var allikevel innstilt på at dette skulle bli en kjempekveld, og sang og hoppet med til låtene som ofte var hentet fra sistealbumet Standing On The Shoulder Of Giants. Best fungerte det når Liamdro i gang gamle storheter som Supersonic, Roll With It og Live Forever.

Med så mange klassiske rockelåter på settlista kan en konsert med Oasis aldri bli virkelig dårlig. Klassikerne var der, og Stemmen var også til stede. Like fullt sitter du igjen med en følelse av at denne oasen er inne i en livstruende tørkeperiode.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky