Full pinne med Paki-punk

Sona Fariq, interracial london-øst band i skjæringspunktet Asian Dub Foundation, Motörhead, RATM og tidlig Chilli Peppers. Disse fire hyperenergiske gutta snudde opp ned på hele dagen, med en totalt nihilistisk, foraktelig og faanivoldsk forestilling som må sette spor etter seg.

---

/ /

Av Trygve Mathiesen // 05.07.00

---

Vokalist Michael Frankel stiller i fangeskjorte med nr 87453 på ryggen, og agerer som han kommer rett ut av jail'en, med en bitterhet og hat mot restene etter det hvite imperiet som vi blir søplebøtter for.

De raser inn i "Drop The Bomb", heavy som Motörhead og med en tydelig irritert vokalist som gir publikum finger'n pga. manglende respons.

Bandet hopper og spretter, river ned alt som står i veien, i villfarelsen tror de at de er i Sverige. Det er vi vant til sånt og ignorerer dem med overbærende mine.

"Did Not Return" og singelen "I Love You Crazy" freser avgårde, Frankel er dyvåt men fortsetter å hoppe sprette som en fortvila makkafrik i bur, før de oppfordrer publikum til full stage-diving og total forvirring mens han flørter/flerrer ut ambivalente meldinger som "I Love You - Fuck You".

Alikevel klarer bassisten å lovprise deres besøk i Norge, og melder at de har hatt "a motherfuckin' good time", mens de igjen eksploderer i "Let's Go Mental".

Frankel er ikke fornøyd med deler av klynga som "bare står der", og spør om de er fra platebransjen og hvilket shitty band de har tenkt til å sign'e i år".

I siste låta, "That's Wicked" diver han sjøl uti og vrir seg blandt den pogende HC-skara foran scena. Full valuta, full spiker og full paki-punk!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky