The Soft Rock Orchestra of the Century!

Mark Oliver Everett og hans Eels Rock Orchestra 2000 kom lurvete i gang, men dro det hele suverent i land på sjarmen. En av klodens desidert mest geniale låtskrivere kan jo ikke misse bare fordi han har trøbbel med rusten røst og innkjøringsvanskeligheter med sanglyden.

---

/ /

Av Arild Rønsen // 05.07.00

---

- Are you ready for soft rock?, mente Oliver – og dro i gang "Birds" med baritonsaxofon og akustisk gitar i kompet. Spørsmålet var helt presist stilt, for det er nettopp hva Eels spiller; soft rock. De er et orkester som ikke helt hører hjemme verken i pop- eller rock-sjangeren.

Everett sjøl – bare E blant venner og bekjente – har vokst seg til å bli en av rockens store eksentrikere. Når han tar plass bak sitt enkle piano (her snakker vi ikke flygel eller keyboards), minner han om Mike Scott eller Tom Waits eller begge to. I et slikt fornemt selskap hører han hjemme, både som scenepersonlighet og som låtskriver. Men kanskje ikke som sanger…?

Lisa Germano spiller fiolin og banjo og diverse rytmeinstrumenter, foruten at hun korer og ser forbanna bra ut. Det gjør forresten også resten av bandet. Saxofonisten er kledd som nonne, og blir da også presentert som "Sister… oh, it´s a long story…". Trombonisten bærer et slags gult turban, mens den godt voksne trommeslageren har valgt bastskjørt, en kledelig blomsterkrans rundt sin bare mage – og en stor, hvit cowboyhatt, liksom for å sette en spiss på det hele. Butch, heter han – og elsker åpenbart å gjøre narr av rock slik den vanligvis fortoner seg i live-sammenheng:

- Do you wanna rock?!?, hyler han, før han sjøl brøler et svar: - Yeaaahhh!!

Han lykkes i sine apestreker, i den grad at publikum i Bendiksbukta er helt og fullt på bandets side da E drar i gang en av sine genistreker, "Beautiful Day". Da er det gått tre kvarter av settet, og tittelen lar seg forsvare.

Ingen over, ingen ved siden – Eels er i sannhet The Soft Rock Orchestra of the Century.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky