Tragisk, Ian Brown

Ian Brown spilte for et rekordstort publikum i Bendiksbukta torsdag kveld, men det er vel heller tvilsomt om fler enn noen hundre hadde dukka opp - om det ikke var for bandet som skulle på scenen snaue to timer seinere. Som sjef for Stone Roses var Ian Brown konge av Madchester-bølgen. Gallagher Bros. skulle tross alt komme til å bli presidenter for selveste Britpop'en.

---

Ian Brown / /

Av Arild Rønsen // 06.07.00

---

Ian Brown ankom Kristiansand med en trio; trommer, perkusjon, keyboards. Lyden de frambrakte kan best karakteriseres som skrangletechno. Og dessverre - det låt ikke pent. Tvert imot; Ian Browns band er en tragedie, en anarkistisk tragedie - både i form og innhold. Det henger rett og slett ikke i hop, hvilket i seg sjøl en prestasjon, instrumenteringa tatt i betraktning.

Oppå det hele synger Ian Brown tidvis skjærende surt, hvilket er en enda større prestasjon - instrumenteringa tatt i betraktning, nok en gang. Om en gitar eller en saxofon eller en trompet eller en backing vokalist er sur - da går det liksom an å forsvare at hovedvokalisten detter ut. Men med fabrikkstemt piano, to perkusjonister og ferdigprodusert box-mat... Da bør det være mulig å holde tonen, som min gamle musikklærer ville sagt.

Midtveis gøyv han løs på en cover av "Dear Prudence", og akkurat denne kvelden gjorde det ingen verdens ting at John Lennon ikke var blant oss.

Hadde Michael Jackson vært dau, hadde han også vridd seg i grava av kjellerstueversjonen av avslutningslåta "Billie Jean". Naturlig nok forsvant også applausen simultant med Browns avgang fra scena, og ingen var lei seg for det.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky