Oasis: Heathen Chemistry
Dette er en brukerveiledning, for jeg tar det for gitt at du skal ha denne skiva: Sett "Heathen Chemistry" i anlegget ditt. Sprett en øl eller en cola, les ei bok eller gjør ingenting. La albumet surre og gå noen ganger, som rein bakgrunnsmusikk. Deretter setter du deg ned for å lytte. Da vil du finne ut at Oasis nok en gang har redda sommer'n for deg.
Liam Gallagher har skrevet tre sanger, Gem Archer en. De står seg fint; alt låter Oasis - uten at noen av dem er i nærheten av å vippe Noel Gallagher av låtskrivertronen i bandet.
Men hvorfor skal Noel absolutt insistere på å synge? Så lenge broren hans er klodens hippeste rock-vokalist? Vel - dette spørsmålet fins det faktisk flere svar på.
Det hender jo faktisk at Noel bare er tvunget til å synge, gjerne hele settet - de gangene lillebror finner det for godt ikke å dukke opp på en konsert.
I tillegg er det sånn at Noel Gallaghers stemme har en tendens til å vokse. Første gang jeg hørte "Force Of Nature" blei jeg bare sur. Nå er jeg villig til å mene det var ytterst glupt av låtskriveren også å ta kontrollen over sangmikrofonen.
For ikke å snakke om "Little By Little", der Liam synger verset, mens storebror regjererer i refrenget. Dette må da bli en klassiker i live-sammenheng! Og Liam ville faktisk aldri fiksa dette, uten hjelp av Noel.
Albumet åpner forresten forrykende. "The Hindu Times" er låta alle de andre britpop-banda har forsøkt å lage, men ikke fått til. Kom ikke til meg med Blur! Supergrass kunne vært i nærheten, i et heldig øyeblikk. Men Pulp? Suede? Ingen av dem toucher denne klassiske rock-energien.
De tre første kuttene er full pupp; rock - slik The Beatles fant ut at rock skulle spilles da de lagde sitt hvite dobbelalbum. - You say you want a revolutiooooon - yeaah...
Men så kommer den. Balladen som vil få mang en zippo-lighter til å stilne for godt. "Stop Crying Your Heart Out" er Oasis-versjonen av R.E.M.s "Everybody Hurts". Ikke sånn å forstå at den ligner så veldig, verken i ord eller toner. Den uttrykker bare det samme... hold on!
Det er dette som er kjernen i nesten all god popmusikk: Kjærlighet. Sorg. Lengsel. I morra er ikke allting glemt. Men det kommer en tid, da alt som i dag synes uopprettelig er sånn nogenlunde på plass. Stjernene har lyst over Tellus i noen millioner år. Nemlig.
(Og ingen skal fortelle meg at tilfeldighetene fikk råde da denne ble sluppet som singel, samtidig som sannsynligheten dessverre talte for at The Beckhams skulle bli sendt hjem fra Sørøst-Asia.)
Den som lager en slik sang, burde strengt tatt ikke behøve å gjøre noe mer - om det sto på meg. Kanskje er dette grunnen til at jeg ikke har lyst til å si så mye mer om denne plata.
Andre halvdel er fin, uten at verken låtene eller bandet glitrer. Men jeg noterer at Liam Gallagher ligner mer på John Lennon enn noen gang - og er veldig, veldig fornøyd.
Del på Facebook | Del på Bluesky