Nesten som på skive

Gutta i Death in Vegas er ikke på Quarten for å flørte med publikum. Enten så liker du girtarorckepakka bandet serverer, eller så får det være det samme.

Death In Vegas / /

Av Jon Ilseng // 07.07.00

Uten å si et jævla ord til publikum sendte Death in Vegas sine sugende gitarriff utover Salamanderparken så det var en fryd. I alle fall for oss som fulgte med. For alle andre tro jeg en Death in Vegas konsert lett kan fortone seg som en kjedelig affære. Dette er nemlig musikk som krever sin fulle oppmerksomhet. Akkurat slik det har vært med begge bandets skiver.

Nesten oppsiktsvekkende likt skive-materialet var iallfall kveldens konsert. Dvs. tunge malende gitarriff, med noen beats her og der som minner oss om at vi skriver Quart - år 2000. Selv om bandet har gått veien fra å være et techno-inspirert rocke band til å bli et nesten rent girarprosjekt.

Death in Vegas spilte med andre ord en fet rockekonsert. Hvis du gadd å høre ordentlig etter. Jeg sier takk for nå selv om bandet ikke engang gadd å si takk for seg. Men slikt er jo sikkert jævlig kult.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Badly Drawn Boy avlyser Quart

(01.07.03) Badly Drawn Boy føyer seg pent inn i rekka av artister som har måttet avlyse sin festivalopptreden i Kristiansand.

En verdig avslutning

(11.07.00) På Quartfestivalens siste dag var Lambchop aller siste band ut.
-We're a few members short tonight, they're all tied up in the toilet. But we'll do the best we can and play some new songs for you, sa frontfigur Kurt Wagner og satte seg ned med gitaren på scenekanten.

Tamt Etienne

(10.07.00) Quartfestivalens utendørsavslutning, og en av konsertene undertegnede gledet seg veldig mye til, innfridde bare tidvis det man hadde ønsket. Publikum frøs, og musikken fra scena klarte sjelden å stille opp mot kveldskulda som kom snikende.

Levende latex

(10.07.00) Med Alex Møklebust i spissen, viste Zeromancer at de har betraktelig mer å fare med i konsertsammenheng enn på plate. Man kan lett beskylde bandet for overdreven imagebevissthet og barn av designer-rock, men de fikser ganske godt å få publikum på sin side.

X-SPORTS SUMMERGAMES: Nervepirrende vertramp-finale

(08.07.00) Det omreisende arrangementet X-Sports Summergames har tidligere i sommer besøkt både Oslo og Tønsberg. Da vert-ramp konkurransen for skateboard ble avholdt ved middagstider lørdag, gnistret truckene på Quart-festivalen, og noen avviste brannfaren ved å kjøre rett i havnebassenget.

Leve Quart! Leve Puls!

(08.07.00) Mener festilvalsjef Toffen Gunnufsen at man må ha Orklas millioner på konto for å reise et telt i Kristiansand?

Trivelig morgenchill

(08.07.00) Nå har det begynt å røre seg i Perculator-leieren igjen, og en solstekt formiddag med denne comboen er akkurat hva en tunghodet anmelder trenger. Norges Herbaliser sprutet ikke hundre prosent, men flummet behagelig i gang dagen.

Store Stone

(08.07.00) Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.

Pur pophygge

(08.07.00) Fem unge menn med gylne røster og stemte popgitarer åpnet Quartfestivalens siste dag i Salamanderparken Med seg brakte de lun sommerhygge og vakre vokalharmonier, og publikum slanget seg fornøyd i solen mellom grantrærne.

- Men drømmene mine får du aldri!

(08.07.00) - Der befant mjeg meg plutselig, med Chrissie Hynde til venstre og Sarah McLahlan til høyre for meg - foran 60.000 mennesker! Jeg har aldri lært noen sang så fort som jeg lærte meg "I Shall Be Released"... Egentlig tenker jeg at man ikke behøver å bli verdensstjerne når man får oppleve slikt. Men om jeg fikk smaken på å synge for 60.000...? Mmmmmm. Bertine Zetlitz fikk opplevelser for livet på sin USA-turné. Nå gir hun snart ut sitt andre album.

Super sonisk magi

(08.07.00) I en skog ved et tjern utspant det seg et aldri så lite underverk i går. På scenen sto Sonic Youth, bandet som gjennom snart to tiår har skapt og utforsket sitt eget univers av finmaskede melodier og støyende gitarkaskader. Denne kvelden tok de oss med på en rundtur i deres verden.

Best i mørket

(08.07.00) Selv om Leftfield sannsynligvis leverte en av Quart festivalens beste konserter, våger jeg si at jeg ikke er 100% fornøyd.

Kristoffer Schau prøvde å sprenge nesa

(08.07.00) Petre-reiret i treklynga foran scenen i Salamanderparken, står for pauseunderholdninga for å korte ned ventetida mellom banda. Publikum får stadig infantile og dumdristige stunts live fra blant andre Kristoffer Schau. Etter Elliot Smith skulle sistnevnte smelle en kinaputt 2 cm fra nesa si. PULS har bildet av hendelsen i eksplosjonsøyeblikket.

Soulpower!

(07.07.00) Fra å være en myk Curtis Mayfield til hard James Brown, forførte D'angelo publikumet i Bendiksbukta, og begikk svett, musikalsk elskov.

Comeback-moro

(07.07.00) 3rd Bass dukka opp tross ondsinnede rykter om avlysning, og glade var vi for det. Riktignok gjorde Mass Influence og Missing Links jobben sin, men Pete Nice og MC Search stod nok for festivalens foreløpige høydepunkt hva mimring angår.

- Kurerte fyllesjuken

(07.07.00) Spellemannsprisnominerte Monopot måtte vært den perfekte musikken til å psyke skallebanken ut av bevisstheten på, med sin stilsikre, minimalistiske og stødige øde-øy-slow-pop i Salamanderparken.

Andakt i Salamanderparken

(07.07.00) Og folket lot seg trollbinde. Det var så stille, så stille i Salamanderparken fredag ettermiddag... Andakt. I hundreprosentlig regi ville Ben Christophers spilt søndag kl. 11.00.

Ring without fire

(07.07.00) De lokale Kristiansanderne Ring, med frontmann Filip Ring Andersen i spissen, hadde en strålende mulighet til å eksponert seg for et utenbyspublikum uten å forlate byen, men benytta desverre ikke sjansen.

Fornøyde PULS-surfere

(07.07.00) PULSteltet er fylt opp sent og tidlig av ivrige nettbrukere som fryder seg over muligheten til å surfe gratis. Men hva bruker de egentlig den gratis surfetiden til?

Puls TV: Intervju med Martine og Mirejam

(07.07.00) Mirejam feirer bursdag og jentene prater om plata som kommer og publikum som rører.

Puls TV: Black Debbath kommenterer Quarten.

(07.07.00) Se og hør Black Debbath uttale seg om dusjforheng, gardiner og sørlandspietisme. Tre høyst seriøse filmsnutter i Quicktime format.

Leken koala i Salamanderparken

(07.07.00) Gå kvel. Vårdan gå det? Med en hilsen som kunne ha vært hentet ut av en hvilken som helst dubbet b- film åpnet Ninja Tunes lille scratche- geni Kid Koala kvelden i Salamanderparken. Now I’m gonna play some records for you in an incorrect order.

Tørketruet oase

(07.07.00) Det var en lite inspirert Liam som entret scenen på Bendiksbukta torsdag. Til tross for et entusiastisk publikum og et låtmateriale som med letthet plasserer seg blant verdens beste var det langt mellom høydepunktene.

Tragisk, Ian Brown

(06.07.00) Ian Brown spilte for et rekordstort publikum i Bendiksbukta torsdag kveld, men det er vel heller tvilsomt om fler enn noen hundre hadde dukka opp - om det ikke var for bandet som skulle på scenen snaue to timer seinere. Som sjef for Stone Roses var Ian Brown konge av Madchester-bølgen. Gallagher Bros. skulle tross alt komme til å bli presidenter for selveste Britpop'en.

Briskeby, mitt Briskeby

(06.07.00) Bare fem minutter ut i settet gjør de jaggu "Propaganda"... De er dristige, de er stygg-gode - og de har den fødte popstjerne i front. Fra et dansepolitisk ståsted vil jeg tippe Lise Karlsnes har lite eller intet å fare med. Poenget er at alt hun gjør er riktig - og det er selvfølgelig det vesentlige. Kanskje er hun kjent med ordtaket less is more. Enn skjønt, jeg tror ikke det heller. Unge frøken Karlsnes bare har det. Slik innleda de "Propaganda":

Dressert Setter-pop

(06.07.00) Besetningen i The Animal House er langtfra noen ferskinger i britpop-sammenheng, og var tydelig drevne også på scenen i Kristiansand. Med vindfylte, positive poplåter og godt humør spilte de en trivelig konsert, men evnet ikke helt å få bukta til å koke.

På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!

Uten mobilen stopper Quart'en?

(06.07.00) Du kan ikke ha unngått å ha sett den. Antageligvis har du den i umiddelbar nærhet mens du leser dette. Mobiltelefonen ser ut til å ha blitt Quartingenes faste følgesvenn denne sommeren. Men hvor avhengig er vi egentlig av den?

Behagelig Beatroute

(06.07.00) Smått søtladen og fengende kosepop var en særdeles god start på en lang festivaldag. Illustrerende nok brukte P3-reiret anledningen til å gjøre reint, og selv om musikken til tider hanglet litt var det ikke verre enn at det så vidt var sjarmerende og deilig behagelig. Reint ble det nok sikkert også.

Pyroman i Baderingen!

(06.07.00) En pyroman er på gang i Kristiansand! Natt til torsdag ble stand'en til NTNU - Universitetet i Trondheim - påtent ute ved Baderingen bak Bendiksbukta. Datautstyr for titusener gikk opp i røyk, bl.a. en fiberoptisk kabel som brukes i gastroskopi. Standsjefene Emil Røyrvik og Amund Tveit fortviler.

Et aldri så lite underverk

(06.07.00) Beth Orton er folksangerinnen som har samarbeidet med go’- navn som Chemical Brothers og Red Snapper. Med sine to album Trailer Park og Central Reservation har hun vakt berettiget oppsikt med sin elegante blanding av 70- talls folk- og visetradisjon, og trip- hop og moderne nittitallsrytmer. På Vaskeriet var det ikke mye tvil om at vi hadde et aldri så lite underverk foran oss på scenen denne kvelden.

Tett som en sirkel

(06.07.00) Amerikanske A Perfect Circle ble et aldri så lite høydepunkt når det gjelder samspill og organisk dynamikk, seint tirsdag kveld på Vskeriet.

Den intellektuelle indiske middeklassens dilemma

(06.07.00) Nitin Sawhney har høsta stor annerkjennelse for sine multikulturelle east-meets-west-album de siste åra, og forventningene var således store i forhold til deres opptreden i Caledonien Hall onsdag. PULS krigskorrespondent kom en erfaring rikere ut i igjen en drøy time seinere.

Problemfritt for politiet

(06.07.00) - Et veldig flott arrangement. Vi i politiet gir all honnør til arrangørene for seriøsitet, for vaktholdet, for sikkerheten og for den generelle gjennomføringa. Foreløpig går dette bortimot perfekt målt ut fra de rammene politiet og arrangørene sammen har vært med å legge. Dette sier stasjonssjef Ole Hortemo ved Kristiansand politikammer til PULS torsdag morgen.

VRÆÆÆL

(05.07.00) Rollins Band er, som navnet tilsier, Henry Rollins band, og denne bulldoggen av en mann burde vel være godt kjent for de fleste av oss. Som frontfigur i smått legendariske Black Flag og front- så vel som bakmann i Rollins Band har denne fyren opparbeidet seg to ting: En stadig esende muskelmasse og en posisjon det virkelig står respekt av! Denne kvelden beviste Rollins at han fortsatt er oppmerksomheten verdig.

Hyggelig, men stiv god-soul

(05.07.00) På den flotte soulbølgen som i det siste har begynt å skylle over oss, er Hil St. Soul en av de sterkeste engelske representantene. Og selv om det var overmåte behagelig også her, var ikke futten riktig så stor som mange sannsynligvis hadde håpet og forventet.

Briljerende hip hop

(05.07.00) Rimsmeder og kløppere på stålhjulene. Blackalicious levde opp til navnet og lot ordene renne på utsøkt vis i Bendiksbukt for en liten, men aktiv skare tilhengere.

Kovenant - på liksom

(05.07.00) - Det var vel ikke så ille, var det det...? Lex Icon ser litt forsiktig ut over et par tusen tilskuere i Salamanderparken. Mnnnnneeeiii..., sier vi. Ikke helt ikke. Men ikke spesielt imponerende heller.

Full pinne med Paki-punk

(05.07.00) Sona Fariq, interracial london-øst band i skjæringspunktet Asian Dub Foundation, Motörhead, RATM og tidlig Chilli Peppers. Disse fire hyperenergiske gutta snudde opp ned på hele dagen, med en totalt nihilistisk, foraktelig og faanivoldsk forestilling som må sette spor etter seg.

Ettermiddagshygge med Oslo Fluid

(05.07.00) For fire-fem år siden ville vi kalt det acid jazz - et uttrykk som i dag låter like gammeldags som trance vil gjøre en gang før jul. Men Oslo Fluid gjør det med stil.

Så kom humoren

(05.07.00) Hvis åpninga på tirsdagen var preget av alvor, ble onsdagen sparka i gang med totalt motsatt fortegn. Black Debbath, med "Bare" Egil Hegerberg og Aslak Guttormsgaard i spissen, satte både desibelmålern og latterdøra på vidt gap.

Good Stuff

(05.07.00) Thunderbitchen fra Harlem som hun mer enn ofte omtales som, skulle vise seg å ha et betydelig hardere uttrykk i konsertsamenheng enn på sitt album "Kaleidoscope". På både godt, og litt vondt, tok hun salen i et glefs, med en variert blanding av soul, r & b, hip hop og en dose god, gammal metall.

Tøff, Tøffere, Tøffest

(05.07.00) Brassy, for tiden et av Englands mest hypa band, er nå i full gang med å legge resten av verden under sine joggesko. Oppskriften er tøff- i- trynet punka rock med funky scratching og hissige gitarer. I spissen står den nesevise lillesøstera til John Spencer, Muffin, og hyler, rapper og synger, tidvis riktig så pent, under all fuzzen. Intens, kul og , ja nettopp, ekstremt tøff i trynet.

Altfor få kom inn på Moby

(05.07.00) 40-50 mennesker, kanskje så mye som oppimot 100, kom aldri inn på Moby-konserten i Salamanderparken tirsdag kveld. Det var rett og slett fullt, og festivalsjef Toffen Gunnufsen forklarer:

Reinspikka fest

(05.07.00) Hendene stod høyt hevet da Tungtvann entret scenen på Caledonian tirsdag kveld. Ryktene om hvor saftige de er live har riktignok florert tidligere, men at de virkelig løftet taket som de gjorde her er bare å kaste hattene for.

How Does It Feel

(05.07.00) Unnskyld meg, men hvem er Marilyn Manson? Trent Reznor spiser ett dusin Manson’er til frokost, og årsakene er enkle og greie:

The Soft Rock Orchestra of the Century!

(05.07.00) Mark Oliver Everett og hans Eels Rock Orchestra 2000 kom lurvete i gang, men dro det hele suverent i land på sjarmen. En av klodens desidert mest geniale låtskrivere kan jo ikke misse bare fordi han har trøbbel med rusten røst og innkjøringsvanskeligheter med sanglyden.

Movin’ Atakama

(04.07.00) Det begynner å bli kjøligere når klokka nærmer seg barne-tv-tid, spesielt i skauen rundt kulpen der salamanderne holder til. Publikum klynger seg sammen foran scenen for å holde varmen, noen har tydeligvis tenkt å bli stående der til Nine Inch Nails skal på seinere i kveld, hvis vi skal dømme etter utseende. I bare korsett, nettingstrømper og Alice Cooper-sminke, ser det ut som en kald fornøyelse.

Lyden ødela popmagien

(04.07.00) Med Bendiksbukta fylt av strålende sol, stekende sommervarme og glade festivaldeltakere kunne neppe forholdene vært lagt bedre til rette for Dipsomaniacs. På Quartfestivalens første dag lå publikum henslengt i gresset, slikket sol og viftet med tærne i takt med trøndernes psykedeliske poptryllerier. Mulighetene var med andre ord store for at gutta skulle få vist hva de er gode for, men dessverre ble dette litt for sjelden tilfelle.

Småkjølige boys i Salamanderparken

(04.07.00) Quartfestivalens andre konsert i Salamanderparken, var viet Oslotrioen Boy, en av hovedstadens fremste eksponenter av halvelektronisk discopop. I Kristiansand får de derimot bare tidvis formidlet lekkerheter de tidligere har gjort både på plate- og i konsertsammenheng.

Sister Sonny sparker i gang festivalen

(04.07.00) Vi hadde vel forventa oss en åpningstale og at noen fra festivalen ønska folk velkommen, men i stedet lister bergensbandet Sister Sonny seg ut på scenekanten og, uten store fakter og lirker ut åpningslåta "Nice Thruth".

Dagens Quart'inger

(04.07.00) Quartfestivalen er i gang! Folk har gått hvileløst rundt i byen siden i går kveld. Like før åpninga kl. 15.30 spurte vi noen tilfeldige festivalgjester om hva de så fram å se av band.

Don´t push!

(04.07.00) Quart 00 er I gang, på lykkelig vis. Men mange har med seg minnene fra Roskilde. Pearl Jam-tragedien skal ikke få ødelegge for en fem dagers rock- og technofest i Kristiansand, men det forutsetter at alle er tro mot ukas parole: Don´t push!

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.