Oasis – et fascinerende dårlig band

Oasis er et band som splitter. Også Puls-redaksjonen.

Av Petter Aagaard // 10.09.25

---

Oasis er et omstridt band mange har sterke meninger om. Britpop-kongene engasjerer, irriterer, begeistrer. "Elsket og hatet" - så definitivt. I forbindelse med sommerens comeback, signerte vår redaktør en kjærlighetserklæring til brødrene Gallagher og deres musikalske virke. Det er høyt under taket i vår redaksjon, og her kan du lese hvorfor Petter Aagaard mener Oasis mildt sagt er overvurdert.

Oasis er et band som på papiret burde ha forsvunnet i mengden av middelmådige britpop-navn fra 90-tallet. Musikken er enkel, forutsigbar og ofte pinlig avledet fra bedre band som The Beatles, The Stone Roses og The Kinks. Likevel har Oasis klart å skrive seg inn i rockehistorien, ikke på grunn av kvalitet, men på grunn av hvor fascinerende dårlig de faktisk er.

Låtstrukturen er repetitiv, tekstene grenser til det banale, og produksjonen har aldri vært nyskapende. Men det er frontfiguren Liam Gallagher som virkelig gjør opplevelsen komplett – eller komplett uutholdelig. Han synger som om han konstant har en forkjølelse, og scenetilværelsen hans er preget av en arroganse som grenser til det karikerte. Han står med armene bak ryggen, lent fremover mot mikrofonen som en skolegutt på trass, og spytter ut hver strofe med en ufyselig blanding av selvtilfredshet og forakt.

Liams personlighet utenfor scenen gjør ikke saken bedre. Utallige intervjuer har vist en mann som virker mer opptatt av å rakke ned på andre enn å reflektere over egen kunstnerisk utilstrekkelighet. Han er selve symbolet på rockstjernens mest usjarmerende sider – hovmod, egosentrisme og mangel på selvinnsikt.

Og likevel er det nettopp dette som gjør Oasis så fascinerende. De er et levende bevis på at dårlig musikk og ufyselige personligheter kan skape en slags uimotståelig kultstatus. Vi hører på dem, ikke fordi de er gode, men fordi de minner oss om hvor langt man kan nå med attitude alene.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky