Oasis: Familiar To Millions
Når plateselskapet på coveret forsøker å fortelle deg at dette er Oasis på toppen av sin karriere, må det være tillatt for en innbitt fan å protestere på det aller villeste! Tvert imot! Gjennom sin seks-sju år lange karriere har Oasis aldri vært i nærheten av så begredelige som de framsto under fjorårets turné. Mange av oss fikk oppleve det under Quartfestivalen, og det hjelper ikke det aller minste at bandleder Noel Gallagher deltar på disse opptakene gjort på hjemmebane, foran 70.000 elleville tilskuere på Wembley i London. Oasis 2000 var et fullstendig flatt band.
Det grenser egentlig til det smått utrolige å få så lite ut av en så vanvittig flott sangskatt som den Noel Gallagher er ansvarlig for. Likevel er det ikke nødvendig å gå til anskaffelse av andre instrumenter enn et leke-stetoskop for å stille en presis diagnose:
Oasis 2000 køler på - i så å si samme tempo, i et sound som gjør at sangene til forveksling ligner hverandre, fullstendig uten dynamikk, et band uten dybde, fritt for nyanser.
Så vil noen innvende at dette måtte man jo forvente, all den stund årets album, "Standing On The Shoulders Of Giants" vitterlig er skodd over samme lest. Dette er delvis riktig, men likevel ingen unnskyldning. De tidvis fantastiske låtene som ligger på årets LP er jo skapt for å låte nettopp sånn - men "Wonderwall" er ikke det!
Det er heller ikke deres aller fineste sang, "Don´t Look Back In Anger" - og det irriterer bare vettet av meg når jeg via introen hører at de faktisk disponerer et piano der oppe. Etter fire takter er det ettertrykkelig drukna i gitarøs, så er til og med den låta ødelagt. Dét, er en øvelse jeg faktisk ville vært villig til å forsverge som umulig.
Eller ta "Cigarettes & Alcohol", som vel er Oasis i sin essens. Hvilken rock´n´roll-hymne dette kan være! Om du ikke har fått det med deg; spurt avsted til din plateforhandler og hør hva Rod Stewart får ut av den ("When We Were The New Boys", 1998)! Når The Kid synger "...you gotta make it happen!" høres det ut som om han er i ferd med å sovne. (Det er han kanskje også.) Paradoksalt nok; det blir noen ganger et lite løft over bandet de få gangene storebror Noel - som unektelig er en mye dårligere vokalist - overtar mikrofonen.
"Live Forever" ligger forresten hakk i hæl med "Don´t Look Back In Anger" - og skal få et slags godkjent. Den låter som resten, men denne X-generasjonens kanskje aller største låt finner seg liksom til rette i dette formatet. I don´t give a fuck...
De gjør to coverlåter, og ikke skjønner jeg at de hadde mage til det. Paul McCartneys "Helter Skelter" er en sann katastrofe; mye mindre heavy metal (sic!) enn hva The Beatles presterte i 1968, og så bleik i forhold til U2-versjonen ("Rattle And Hum", 1988) at det er til å grine blod av.
Hva opphavsmann Neil Young sier i møte med "Hey Hey, My My" tror jeg brødrende Gallagher skal være glad til om de aldri får høre. - My my, hey hey, rock´n´roll is here to stay... Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg svart med et høylydt - Nei! Rock´n´roll er dau som en stein!
For eget vedkommende vil jeg helst glemme Oasis 2000, jeg veit nemlig hvor gode de kan være på scenen. Jeg så dem da de virkelig på toppen av sin karriere (så langt), på Sjøhistoriska Museet i Stockholm, 1997. Med blåsere og stryk-seksjon... Den versjonen de da gjorde av John Lennons "I Am The Walrus" skal ingen noen gang få ta fra meg.
"Familiar To Millions" kan selvfølgelig brukes i visse sammenhenger. På vorspiel, der vennene dine også kan Oasis på rams, er den en sikker vinner - du vil ikke en gang komme til å irritere deg over at de mest høyrøsta overdøver Liam... Utover det har jeg ett råd, om du har lyst til å bruke penger på Oasis i år:
Creation Records ga i sin tid ut Oasis´ ti første singler, i elegante sølv- og gull-boxer. Singlene fra "Definitely Maybe" og "(What´s The Story) Morning Glory?". 10 glanslåter, med bonusspor i fleng. Dét - er bandet sitt, det!
Del på Facebook | Del på Bluesky