Store Stone

Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.

---

Angie Stone / /

Av Ruben Gran // 08.07.00

---

Først og fremst er frøken Stone en stor kvinne som innehar en glimrende stemme, ingen billig plaststemme eller masete breking som visse andre får usaklig mye credits for om dagen. Hennes tre korister fikk også mulighet til å vise hva de er gode for, og selv da var det som om himmelen var like rundt hjørnet.

Som tidligere soulhelter er Angie Stone tydelig preget av sin religiøse tro, og legger aldri skjul på det. Seksualitet, kjærlighet og gudstro går hånd i hånd, og hun representerer unektelig en positivitet mange andre er totalt blottet for.

På Caledonian brukte hun både sin musikalitet og sin skjønne personlighet til å kommunisere med pubikum, som sjelden måtte bes to ganger om å delta på festen.

Riktignok dyktige, men også litt for dresserte og statiske, ble bandet reddet av sin forbilledlige frontfigur. Hun formidlet både glade toner og blå stemninger med en overlegenhet som virkelig rører innsiden på folk samtidig som hun fikk de til å danse. Det er en upåklagelig bra evne.

Treffsikkerheten på No More Rain (In This Cloud) var aldri sterkere enn denne kvelden, og når det avsluttes som i en menighet i Harlem måtte selv guttunga i Kovenant ha vært nødt til å tenke over ett og annet.

Smektende soul om kjødets gleder, acapella bønn for flyturen hjem eller gnistrende fastgospel; dronning Angie fikser biffen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky