Få ut Oasis-finger'n!
Av vår post: "Det tar jo så jævla lang tid før dere får ut finger'n med en anmeldelse av Standing On The Shoulder Of Giants. Så derfor skriver jeg min egen og håper å få den på trykk!" Jamen selvfølgelig! (Vår egen anmeldelse kommer i morgen):
Endelig, vil vel mange si: Gallagherbanden er tilbake. Siden "Be Here Now" ikke var det albumet mange av oss trodde det var etter noen gjennomlyttinger, har mange vært spente på den nye plata. Meget spente.
Og hva er det å si om den? At den er annerledes. At den er mye kortere enn den forrige. Og at den egentlig er knall.
Det åpner utypisk Oasis. "Fuckin' In The Bushes" er Noels mest 'moderne' låt ever, men er faen så bra. Du får lyst til å danse og skråle; hedonisme, man! "Kids running around fuckin' in the bushes" sier lydsporet, og Alan Whites trommedrønn får oss sålyst til å dra på årets Quart...
Singelen "Go Let it Out" er en smyger, har en brilliant basslinje (endelig kvittet de seg med Guigsy!) og en ekte Oasis-dustete tekst. Toppers. "Who Feels Love?" er låten Crispian Mills aldri maktet å skrive: Beste kvasiindiske låt siden Beatles oppdaget sitaren. Og Liams vokal er great! Den mannen er verdens beste rocksanger (den som er i tvil om det bør laste ned Oasis' versjon av "My Generation" fra nettet), og er faktisk bedre enn noensinne på denne plata.
"Put Yer Money Where Yer Mouth Is" er enda et bevis på Noels fascinasjon for moderne teknologisk musikk. Bygget opp rundt "Roadhouse Blues" med ett eneste riff, akkurat slik hektende teknolåter er på sitt beste. Låten er en rocker, men akkurat så skitten og monoton som den skal være i år 2000.
Så: "Little James". Liams rørende naive tekst (inneholder noen klassiske rim, denne) og nydelige melodilinje, bygget opp rundt tre korder, er deilige elementer i et av platas mest optimistiske øyeblikk. Egentlig supert.
"Side to" åpnes av "Gas Panic!" Wow! Kanskje Noels beste låt? Suggererende som fy, hadde vært perfekt som lydspor til en Miami Vice-episode, eller no' sånn. Skummel tekst, drittøft arrangert og med en rasende Liam, mer demonisk than ever. Fan-fucking-tastic!
Etter denne utblåsningen roes det hele en smule ned med to Noel-på-vokal-låter, "Where Did It All Go Wrong?" (høres ut som en blanding av Tom Petty - sic! - og Neil Young, eh, amerikansk, men god) og den nydelige, men kanskje litt for sentimentale "Sunday Morning Call". Litt irriterende at Noel synger to låter når our kid er i bandet, dog. Liam kommer sinna tilbake i den garasjerockaktige "I Can See A Liar", AC/DC og Slade møter Beatles, og vi blir presentert en utrolig daft tekstlinje:
"I can see a liar/sitting by the fire". Vanvittig kult. Og Liam er på sitt ypperste i lighterballaden "Roll It Over". Her har Noel skrevet en klassiker. Flotte vers, glimrende bro og en utblåsing av et refreng: "Roll it over my soul!" Låten bygges opp og bygges opp, har en Gilmour-rip off-solo (slide og greier), og er akkurat så "episk" som vi vil ha det.
Og da er det hele over. Konklusjon: It's Getting Better (Man!!).
Hans Petter Sjøli
Del på Facebook | Del på Bluesky