Kovenant - på liksom

- Det var vel ikke så ille, var det det...? Lex Icon ser litt forsiktig ut over et par tusen tilskuere i Salamanderparken. Mnnnnneeeiii..., sier vi. Ikke helt ikke. Men ikke spesielt imponerende heller.

---

Kovenant / /

Av Arild Rønsen // 05.07.00

---

Poenget er at Kovenant på så mangt et vis framstår som et liksomband. Når Lex Icon overfor Dagbladet eksempelvis mener det er for dumt å avlyse konserter i Roskilde fordi ingen slutter å ta toget selv om det skjer en ulykke med NSB - ja, da er det bare for dumt.

Alle - muligens med unntak av Dagbladet - skjønner jo at fyren sier slikt i én eneste hensikt: Å få oppmerksomhet. For Kovenant er all PR god PR, og det er (utrolig nok) fortsatt ikke for seint å brenne bibler på scenen.

Visuelt er Kovenant en kvartett på scenen, og sånn sett oppfyller de vel alle krav dødsmetall-sjangeren setter. Sminke & Svart & Skjørt og alt det der. Kjedelig, men altså stilreint.

Musikalsk er de imidlertid langt fra noen kvartett. Musikalsk er de nemlig veldig på liksom. Hvor mange maskiner og taper som ruller i bakgrunnen veit de nok bare sjøl, men dette ser bare teit ut: Begge gitaristene med henda i været - mens et usynlig keyboard buldrer...

Det samme skjer titt og ofte med perkussive element, og ikke minst hva bakgrunnsvokal angår. Vi hører ei jente synge refrenget til "Mirror Paradise", men hvor er'a? Nowhere. I hvert fall ikke på scenen.

For å si det enkelt: Slikt ser ikke bra ut.

Og innholdsmessig? Tåler de sammenlikning med Nine Inch Nails? På ingen måte. Der Trent Reznor legger lag på lag i nyanserik industrimetal, er Kovenant veldig, veldig, veldig enspora.

Dermed blir vi sittende igjen med Lex Icons introduksjoner som hovedminne.

- Neste låt handler om Frihetsstatuen, den største hora som noen gang er bygd i verden i dag...

No vart æ skræmt, gitt!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky