Miles Davis & John Coltrane: The Complete Columbia Recordings 1955–1961

Fra tid til annen snakkes det om at enkelte musikanter, spesiell musikk, noen band og diverse innspillinger er historiske og har vært avgjørende med hensyn til hvordan musikk har utvikla seg. Alle disse kriteriene oppfylles av dette samarbeidet mellom Miles Davis og John Coltrane. Alt de foretok seg på selskapet Columbia i denne 6 års perioden finnes i denne boksen, og på disse seks cdene får vi ikke mindre enn 90 minutter med musikk som aldri har vært offentliggjort tidligere.

Av Tor Hammerø // 10.04.00

Han fikk rett og det skulle vise seg at Davis nok en gang var i ferd med å endre retninga på moderne jazz. Blant det som kom ut av dette samarbeidet er plata og musikken som har influert ”alle” som har hørt den de siste godt og vel 40 åra: ”Kind Of Blue”.

COLUMBIA-PROSJEKTET

Plateselskapet Columbia er nå godt og vel halvveis i sitt voldsomme Miles Davis-prosjekt. Det går ut på å gi ut alt mesteren foretok seg på selskapet i eksklusive bokser basert på de forskjellige epokene og musikalske landevinningene han sto i spissen for. Tidligere har hans samarbeid med Gil Evans, hans fantastiske 60-talls kvintett og hans første elektriske utflukter rundt det grensesprengende albumet ”Bitches Brew”, blitt gjenstand for ypperlig dokumentasjon, mens vi altså måtte vente til nå med del 1, hvis vi ser kronologisk på det hele, før samarbeidet med Coltrane blei publisert på samme vis.

Mye av det Davis foretok seg skjedde mer eller mindre samtidig, bl.a. er Gil Evans-perioden i stor grad sammenfallende med Coltrane-epoken. Det førte til at det ikke var så voldsomt mye kvantitativt som foregikk – for å være nøyaktig var det tre studio-plater som blei spilt inn i tillegg til to live-seanser. Kvalitativt dreier det seg likevel om voldsomme ting: ”’Round About Midnight”, ”Milestones” og ”Kind Of Blue”, samt noen slengere som kom ut andre steder. Av kontraktsmessige årsaker spilte også Davis inn flere plater for selskapet Prestige på denne tida, men ingen av dem nådde opp mot det vi har med å gjøre her.

EVIGE MESTERVERK

Davis blei under ett besøk i Det hvite hus spurt av en uvitende og nedlatende hvit kvinne hva han gjorde der. Sjefen svarte at han hadde forandra musikk-historia cirka fem ganger og lurte i samme åndedrag på hva Damen hadde foretatt seg. Samtalen endte visstnok der. En av gangene Davis forandra historia var i perioden med Coltrane. Etter at Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk og Bud Powell hadde revolusjonert alt med ”oppfinnelsen” av bebop, var den moderne jazzmusikken i stor grad basert på akkorder som utgangspunkt for improvisasjon. Med denne kvintetten, og til tider også sekstett, innførte Davis en helt ny tidsregning ved at utgangspunktet nå i stor grad blei basert på skalaer – såkalt modal jazz. ”Kind Of Blue” for eksempel, hadde som utgangspunkt små enkle skisser skribla ned på papirlapper og presentert for musikantene for første gang i studio. Det førte til evige mesterverk som ”So What”, ”All Blues”, ”Flamenco Sketches” og ”Blue In Green” – musikk som har påvirka alt av moderne jazzmusikk, og mye annen musikk og kunst også for den saks skyld, siden den gang.

I denne praktutgava får vi en hel masse alternative opptak som forteller oss hvordan musikken vokste fram i studio. For Davis’ egen del viser de oss at han var klar allerede til det første opptaket, mens de andre ofte følte seg litt fram før de hadde sjefens intensjoner klart for seg. Til å begynne med besto bandet av Paul Chambers på bass, Red Garland på piano og Philly Joe Jones på trommer – alle, inkludert Coltrane, enten avhengige av narkotika eller alkohol. Davis, som hadde kvitta seg med dop-avhengigheten noen år tidligere, blei lei av alt styret rundt medmusikantene sine og sparka dem i kortere eller lengre perioder, til tross for at han elska musikken de var i stand til å frambringe.

STADIG NYE IMPULSER

Dessuten ønska han nye impulser underveis. Chambers og Coltrane blei beholdt, mens trommeslager Jimmy Cobb, som er den eneste gjenlevende i dag og som har skrevet om sine minner fra innspillingene i den strålende ”boka” på godt og vel 100 sider, og ikke minst den hvite, intellektuelle pianisten Bill Evans blei henta inn og var noe så voldsomt med på å sette preg på ”Kind Of Blue”. Altsaxofonist Julian ”Canonball” Adderley var også en meget viktig del av bandet i lange perioder.

Davis og Coltrane var både som typer og som musikanter svært så forskjellige. Davis tok seg god tid med sin såre, mystiske tone og lot pausene bli en viktig del av uttrykket, mens Coltrane med sitt voldsomme trøkk og intensitet – lag på lag med lyd – utfylte og utfordra Davis på helt nytt vis. Coltrane blei av mange oppfatta som en sint ung mann pga. sitt heftige spill, men sannheten var at han var på søken etter noe han sjøl ennå ikke visste helt hva var, men som var fundert på en dyp åndelighet og noe som ikke er definerbart – noe som bare er. Hans egne plater, som ”Giant Steps”, ”Ballads” og ”A Love Supreme” viste oss hvor veien skulle gå videre fram til han gikk bort så alt for tidlig i 1967 pga. kreft.

Miles Davis skjønte hva dette samarbeidet kunne føre til og jobba hardt for å beholde gruppa så lenge som mulig – til tross for at han innså at personligheter som Adderley, Coltrane og Evans måtte gjøre sine egne ting før eller seinere. Her får vi alt de gjorde sammen på Columbia i en meget kreativ periode av karriererene sine, satt sammen på forbilledlig vis av mennesker som elsker musikk – som med de andre boksene i denne serien snakker vi om kunstverk i seg sjøl.