Hvem har lov til å tukle med Miles?
10 år etter hans død, "kompletteres" Miles Davis-katalogen stadig - og anmelderne faller i staver over hvor fint & flott & historisk & vesentlig alt sammen er. Men hvem er det egentlig som har rett til å tukle med musikkhistoria på dette viset? Er det ikke slik at opphavsmannen sjøl burde ha siste ord i spørsmålet om hva han ville gi sitt publikum?
Miles Davis:
Først en liten avstikker til en annen kunstart:
La oss tenke oss at det eksisterer fire mer eller mindre fullendte utkast til romanen Lars Saabye Christenen har kalt "Halvbroren". Burde hans forlag i så fall - etter Christensens bortgang - publisere dem? Ikke som historiske dokument på et museum; "slik jobba Lars Saabye Christensen" - men i masseprodusert tilstand? For salg?
Det er slik Columbia/Sony Music nå forvalter Miles Davis' musikalske arv. Og det er ikke et respektabelt forlag verdig.
Miles Davis ga ut sine plater på Columbia i bortimot 30 år. Ti år etter hans død, har selskapet samla mesteparten av denne helt utrolige platekarriera i boxer, oppdelt og utgitt etter tidsperioder. Alt Miles gjorde med John Coltrane fins i et box-sett, likeledes hans samarbeid med Gil Evans, den berømte 60-tallskvintetten, alt som skjedde rundt "Bitches Brew", og nå foreligger "The Complete In A Silent Way Sessions". Dermed gjenstår bare det tidlige 60-tall i denne rekka nyutgivelser. (Perioden fra "Bitches Brew" (1970) til han midlertidig forsvant midt på 70-tallet skal meg bekjent ikke behandles på samme vis.)
Hva vi får? La meg bruke "The Complete In A Silent Way Sessions" som eksempel. Originalen, "In A Silent Way", kom i 1969. Albumet markerte det definitive sound-bruddet i Miles Davis' karriere: Miles gikk elektrisk - og du skal vite at det i jazzkretser ikke akkurat ble mindre bråk av dette, enn hva som var tilfelle i det amerikanske folk music-miljøet da Bob Dylan plugga inn!
Sjøl spilte han riktignok fortsatt uten wah wah-pedaler og annet teknisk fiksfakseri, men kompet var - med unntak av bass og trommer - tvers gjennom elektrifisert. Han hadde jobba med elpiano også på "Filles De Kilimanjaro", men nå tok han steget fullt ut. Tre keyboardister (Joe Zawinul, Chick Corea, Herbie Hancock) pluss den britiske gitaristen John McLaughlin. Her kunne man virkelig trygt bruke den typen overganger de innimellom må ty til i TV-nyhetene: Og nå - noe helt annet.
Revolusjon. Som om det ikke var nok, lot han tapen til tittelkuttet - i sin helhet - rulle to ganger, slik at den samme innspillinga ble liggende både først og sist på samme LP-side. Uhørt, naturligvis. Men i Miles Davis' vokbular fantes ikke det ordet - i hvert fall ikke i 1969.
Innspillingene stammer fra perioden september 1968 til februar 1969. En liten bit "tilhører" "Filles De Kilimanjaro", det aller meste "In A Silent Way". Om det er alt Miles spilte inn i studio i løpet av denne perioden? Helt sikkert ikke, selv om det lanseres som "complete". Men at boksen gir et ypperlig innblikk i hva som foregikk rundt Miles Davis dette halvåret, er udiskutabelt.
Således er "The Complete In A Silent Way Sessions" - i likhet med de andre boksene - et unikt historisk dokument.
Men har historia rett til å gjøre hva den vil?
Denne typen historieskriving har mange sider, men etter min oppfatning er dette viktigst:
Skal en artist sjøl ha rett til å bestemme hva som er bra nok og hva som ikke er bra nok til å utgis i eget navn?
 ( ) |
I Miles Davis' tilfelle handler det ikke om at noe egentlig er "for dårlig". Saken er jo at når han samla størrelser som Corea, Zawinul, Hancock, McLaughlin, Dave Holland, Wayne Shorter og Tony Williams rundt seg - ja, da ble det som regel musikk av det.
Når det er sagt, er det - med fasiten i hånd - ikke vanskelig å forstå hvorfor "In A Silent Way" ble akkurat den "In A Silent Way" vi kjenner fra før. Den som eksempelvis mener at "The Ghetto Walk", som åpner disc 3 i denne boxen, holder sedvanlig Miles-standard, kan etter min oppfatning ikke ha hørt særlig godt etter.
Mer enn det: Ingenting av det tidligere uutgitte materialet boxen byr på, er i nærheten av å matche det Miles sjøl valgte å publisere.
Og her ligger et stort NB! Som så mange andre storheter i moderne musikkhistorie, viser det seg gang på gang at Miles Davis var en mester i nettopp det faget; å velge ut de beste innspillingene med tanke på offentliggjøring.
Vi fikk nøayktig det samme demonstrert da "The Beatles Anthology" kom. Der var det mye moro, men jeg fant ikke ett eneste eksempel på at The Beatles & George Martin hadde valgt feil kutt den gangen budskapet opprinnelig skulle spres til alt folket.
 MILES: Hva ville han sjøl ha sagt? ( ) |
Står vi forresten ikke overfor nøyaktig samme fenomen i tilfelle The Beatles-antologien og Miles-boksene? Nei. Vesensforskjellen ligger jo nettopp i at det var The Beatles - tre firedeler av bandet + produsenten - som sjøl sto for utgivelsen av "Anthology". Opphavsmennene bestemte sjøl at det var tid for å dele større deler av bandets indre liv med sitt publikum.
Den sjansen fikk aldri Miles Davis - og har andre da lov til å ta seg til rette? Jeg mener svaret må bli nei.
En gang i mitt liv skal jeg unne meg en gjennomgang av The Complete Works of Miles Davis. Der finnes ingen bokser. Bare plater han sjøl fant å kunne gå god for. I mellomtida skal jeg kose meg med ukentlige doser av den aller beste plata jeg noen gang har eid - den eneste jeg fortsatt har på vinyl:
"In A Silent Way", med Miles Davis.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.
(06.12.20) Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.
Strålende dokumentar om Miles Davis
(09.04.20) «Vil du skape noe, må det handle om forandring.» Miles Davis, i et nøtteskall.