Miles Davis: The Complete In A Silent Way Sessions

Julaften har kommet svært tidlig i år for alle Miles Davis-tilhengere kloden rundt. Alt geniet Davis foretok seg i studio mellom 24. september 1968 og 20. februar 1969 foreligger nå samla for første gang. Vi snakker enkelt og greit musikkhistorie.

Av Tor Hammerø // 02.11.01

Høsten 1968 og vinteren 1969 tilhører en av de fem retningsforandringene Davis snakka om. Det som kom ut av hans musikalske laboratorium i denne perioden blei døpt "In A Silent Way" og sørga for hakeslepp jorda rundt. Nå har altså plateselskapet Columbia gitt ut den femte av seks Miles Davis-samlinger fra hans studio-innspillinger hos selskapet, og "The Complete In A Silent Way Sessions" føyer seg på alle vis elegant inn i rekka av superproduksjoner.

På de tre CD-ene, på godt over en time hver, får vi alt Davis og hans i stor grad nye samarbeidspartnere skapte i løpet av de sju dagene i studio. Miles, han er en av dem vi har lov å være på fornavn med, hadde i perioden fram til disse innspillingene blitt mer og mer opptatt av hva som skjedde innen både pop, rock, soul og rhythm and blues. Han var sammen med, og blei seinere også gift med, ei ung sangerinne med ståsted innafor flere av disse sjangrene - og hun lærte han mye. Åpningssporet på denne samlinga, "Mademoiselle Mabry", er tilegna hans store flamme på denne tida - det var fler av dem, både før og seinere.

Miles søkte, og lyktes med, å lage et tonespråk med elementer fra "ung svart" musikk og faktisk også Beatles, samtidig som han bevarte jazzens improviserende spenningsfelt. Mye av årsaken til at han lyktes så godt som han gjorde, var at han nok en gang evna å finne fram til de rette folka til å hjelpe seg videre.

På elektrisk piano og/eller orgel hadde han med seg Chick Corea, Herbie Hancock og Joe Zawinul!!!!!! Førstnevnte tok seg av de rytmiske oppgavene, Hancock var fargeleggeren, mens Zawinul, i tillegg til å være groove-mesteren, også skrev flere av de sentrale melodiene - blant annet tittelsporet.

På bass hadde Miles hyra en ung engelskmann ved navn Dave Holland, fra Wolverhampton, som han hadde hørt en kveld han tilfeldigvis stakk innom Ronnie Scott's i London. Det førte igjen til at en annen brite, gitaristen John McLaughlin, også kom med i selskapet. Wayne Shorter, på både tenor- og sopransaksofon, var Miles' perfekte motstykke som blåser, mens trommegeniet Tony Williams var det perfekte valget i dette nye grenselandet mellom jazz og rock. Dette var mot slutten av Williams' samarbeid med sjefen - han var i ferd med å etablere sitt eget meget heftige band Lifetime, så derfor var også Joe Chambers og spesielt Jack DeJohnette på plass i rytmeavdelinga ved en eller flere anledninger. Tilsammen betyr dette en samling av det ypperste av hva som fantes av spennende improvisatører - herrer som også i stor grad skulle vise seg å bli stilskapere sjøl.

Teknikken Miles i stor grad benytta var å la en repetitiv bassfigur bli forsterka av elpiano. Dette blei liggende som et fundament for de involverte til å gå nesten hvor de ville - Miles ga bare hver enkelt muntlige utgangspunkt, for så bokstavelig talt å trykke på on-knappen. Her lå nemlig mye av hemmeligheten bak det unike sluttresultatet.

Miles satte i gang opptaksmaskinene fra herrene ankom studio til de gikk igjen, slik at hvis det skjedde noe av interesse så blei det bevart. Etterpå satte Miles, og ikke minst produsent Teo Macero, seg ned for å klippe og lime seg fram til det beste resultatet. Dette var på dette tidspunktet en helt ny teknikk, og som å banne i kirka hos blant annet jazzpuritanere. For å si det på ny-norsk: Miles couldn't care less!

Sluttresulatet blei musikk som vil bli stående for alltid. Den var frisk og ny da den blei lansert, og er den dag i dag like inspirerende. Dessuten får vi her komplette versjoner og en hel del "ny" musikk, som ikke blei gitt ut rundt originalen. Årsaken må ha vært plassmangel på LP-platen - kvaliteten står det i alle fall ikke på.

Alle disse samlingene er omgitt med ei bok. Musikeren og musikkarkeologen Bob Belden har gjort en framifrå jobb med å gå gjennom spor for spor, og forteller oss ned til minste detalj hvordan musikken blei skapt og seinere satt sammen. Vi får også interessante opplysninger, tanker og minner fra de involverte - stort sett alt man måtte ønske seg.

Dette er med andre ord nok et superprodukt fra Columbia og ikke minst Miles Davis. Det hersker overhodet ingen tvil: Miles Lives!!!