John Coltrane: Coltrane Plays The Blues
John Coltrane: Olé Coltrane

Saksofonisten, komponisten, bandlederen og stilskaperen John Coltrane har vært, er og kommer til å forbli en av jazzens viktigste stemmer. Med disse to praktutgivelsene får vi møte han på vei inn i sin siste viktige epoke.

Av Tor Hammerø // 08.11.00

De to innspillingene som plateselskapet Rhino denne gangen har gitt ut med "ny" lyd, praktinnpakking, nye og både svært interessante og innsiktsfulle omslagsheftetekster av den anerkjente jazzskribenten Neil Tesser, i tillegg til de originale tekstene og med flere alternative opptak som bonus, er henta henholdsvis fra høsten 1960 og våren 1961.

Innspillingstidspunktene forteller de innvidde at Coltrane hadde forlatt samarbeidet med Miles Davis og var på god vei til å sette sammen sin egen etterhvert så legendariske kvartett med Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano. På disse innspillingene, der besetningene varierer en del, er det bare Garrison som mangler fullstendig.

Den første av disse to innspillingne er gjort i oktober 1960, i en periode man trygt kan si var svært så produktiv for Coltrane. I løpet av ei knapp uke spilte Coltrane og hans kvartett, som da hadde Steve Davis på bass, inn musikken som blei til tre plater, My Favorite Things, Coltrane's Sound, samt Coltrane Plays The Blues.

Dette forteller sjølsagt en hel del om kapasiteten til denne unike mannen og ved denne anledninga får vi altså møte han i en reindyrka blues-setting, men når det er sagt: I bortimot alt John Coltrane foretok seg lå blues-elementet svært langt fremme. Her er han også godt i gang med å bruke sopransaksofonen og ved et par anledninger får vi også møte han i trio-utgave uten piano.

I denne perioden av sitt liv var mannen med det utrolige uttrykket og en dybde i det han foretok seg som ikke kan beskrives, i ferd med å utforske både musikk og inntrykk fra en rekke kilder. To dager før Olé Coltrane blei spilt inn var Coltrane i studio for sitt nye selskap Impulse! Records og skapte høyst originale "Africa/Brass".

I tillegg til bl.a. innflytelsen fra afrikansk, og etterhvert også indisk, musikk, så var også Coltrane fascinert av både musikken og rytmikken fra Spania. Året før hadde hans tidligere sjef, Miles Davis, spilt inn Sketches Of Spain, noe som sikkert influerte både Coltrane og mange andre til å sjekke ut hva denne heftige musikalske arven med sterke flamencorøtter hadde å by på.

Her viser Coltrane fram sitt ønske om bedre plass både til seg sjøl og sine utplukkede venner som i dette tilfellet er Art Davis på bass, Eric Dolphy som av kontraktsmessige årsaker gikk under navnet George Lane på altsaksofon og fløyte, Freddie Hubbard på trompet, stilskaperen og vulkanen Elvin Jones på trommer, McCoy Tyner på piano og bassist nummer to - nok et nytt trekk fra Coltrane - Reggie Workman.

John Coltrane var i denne perioden på vei mot å skape et nytt åndelig ståsted for seg sjøl samtidig som han skulle finne nye plattformer for avantgarde-jazzen. Disse to tilstandsrapportene forteller oss om en enorm skapende kraft på ustoppelig jakt etter det viktige, etter kjernen.

I San Francisco har ekteparet Franzo og Marina King danna ei menighet under navnet The Church Of Saint John Coltrane. Dette forteller noe om hvilken kraft det var og er i musikken og budskapet til Coltrane og sjøl om det såvidt meg bekjent ikke har vært snakk om noe liknende i strøket rundt Holbergs plass i hovedstaden, så kan jeg forsikre om at Coltranes musikk og budskap virker sterkt også her.