Strålende dokumentar om Miles Davis
«Vil du skape noe, må det handle om forandring.» Miles Davis, i et nøtteskall.
Netflix har sluppet en nesten to timer lang dokumentar: «Miles Davis – Birth of the Cool». Tittelen viser pil i to retninger. I 1957 kom albumet med tittelen «Birth of the Cool»; innspillinger gjort så tidlig som i 1949-50 – det definitivt «hviteste» Miles Davis produserte. En type kammerjazz, som regel framført av et band bestående av ni musikere.
Sentrale musikere, foruten Miles: Lee Konitz (altsax), Gerry Mulligan (barytonsax), Kai Winding og J. J. Johnson (trombone), Junior Collins (waldhorn), Max Roach og Kenny Clarke (trommer). Arrangementene ble i hovedsak skrevet av pianisten John Lewis, i ettertid mest kjent som leder av kammerjazz-bandet The Modern Jazz Quartet.
Like mye kan tittelen være et hint til the coolest man on earth – Miles Davis. Miles var personifiseringa av cool, flere tiår før kul var et ord det var mulig å bruke på norsk.
Dokumentaren inneholder intervjuer med folk som sto Miles Davis nær, både personlig og musikalsk. Men vi hører også Miles’ egen stemme, som jo ikke er vanskelig å gjenkjenne. I 1956 fikk han gjennomført en operasjon mot svulst på strupehodet. Operasjonen var vellykka, men han fikk aldri stemmen tilbake. Når han åpna munnen, låt det som «rust».
Jeg fikk sjøl oppleve dette, da jeg - ved hjelp av min gode venn og PULS-skribent Pål Bodin, som da jobba på Sardine’s – slapp inn i det aller helligste; garderoben på Sardine’s. Året var 1987, og det kosta stratosfæriske 550 kroner å se Miles Davis midt i Oslo sentrum. Illustratøren (og teatersjefen) Arne Nøst hadde stukket til meg noen svart/hvitt-tegninger han gjerne ville ha signert. Jeg utførte oppdraget samvittighetsfullt, og la dem fram foran «Gud» - som utrolig nok satt tett inntil meg. Vi delte en skål med druer.
Miles holdt faktisk tre konserter i Oslo sommeren og høsten 1987, alle på Sardine's. Først 7. juli, så 27. og 28 oktober. Jeg var der, hver gang.
Jeg husker det som var det i går. Lyden av stemmen til Miles Davis: - Am I to sign all these?
Så vidt jeg husker, signerte han sju av ti tegninger. Men for et øyeblikk, i en ung musikkjournalists liv!
Dokumentaren tar oss med til 52nd Street på Manhattan, der Miles Davis før han hadde fylt 30 snudd opp ned på musikken for andre gang. Her møtte han Dizzy Gillespie og Charlie Parker, og etter det ble jazzmusikken aldri den samme. Og dette visste jeg faktisk ikke: Det var så fullt på klubbene de spilte på, at det ble satt opp høyttalere utafor, sånn at de som ikke fikk kjøpt billett fikk høre hva som skjedde på scenen!
Miles ble også arrestert, da han i en pause tok seg en røyk på fortauet utafor jazzklubben Birdland. Politiet opptrådte resolutt, og det var til ingen nytte å vise til den lysende reklameplakaten for kveldens evenement: «Miles Davis – det er faktisk meg.»
Vi får et innblikk i samarbeidet med arrangøren og orkesterlederen Gil Evans, et kompaniskap som resulterte i «Miles Ahead» (1957), «Porgy and Bess» (1959) og «Sketches of Spain» (1960). Miles Davis som solist i et 19 mann sterkt orkester. Hvorfor dette samarbeidet ble så vellykka? «Vi hørte lyd på samme måte.»
Innimellom kom albumet som for alvor revolusjonerte jazzmusikken - «Kind of Blue» (1959). Mens medmusikerne fram til nå mye hadde spilt etter noter – vel, ikke Bird og Diz! – kom Miles Davis nå i studio med noen skisser. Orkesterlederens ordre var enkel: - Play what you hear. «Kind of Blue» sies fortsatt å være det mest solgte albumet gjennom tidene.
Det går gjerne sånn: «Du liker ikke jazz, sier du? Vel, hør på ‘Kind of Blue’, da.» Mangt et svangerskap har blitt påbegynt til tonene av «Kind of Blue».
Miles Davis ble rik, og visste å vise det. Han gifta seg med den smellvakre ballettdanserinna Frances Taylor, og de var litt av et par på Manhattan. Ekteskapet endte likevel i tusen knas, da mannen i huset faktisk «beordra» sin kone til å si opp jobben som stjerne i «West Side Story». Han var sjalu. Hun adlød ordre, men Frances forteller at Miles kunne være voldelig, slo henne – ikke bare en gang.
I en periode var Miles Davis tung heroinist, men kom seg på beina. Det fantastiske bandet som spilte inn «Kind of Blue» tok slutt, ifølge Miles fordi saksofonisten John Coltrane «begynte å spille for seg sjøl». Altså måtte Miles snu seg rundt, finne andre musikere – og han vendte seg i retning ungdommen. Pianisten Herbie Hancock var 23, trommeslageren Tony Williams 17, da de la grunnlaget for bandet som skulle prege moderne, internasjonal jazz i mesteparten av ’60-tallet. Albumrekka er til å få tårer i øynene av:
«E.S.P.», «Four and More», «Miles Smiles», «Sorcerer», «Nefertiti», «Miles in the Sky», «Filles de Kilimanjaro».
I 1969 kom det som fortsatt er mitt favorittalbum med Miles Davis – «In a Silent Way». Inn med John McLaughlin på elektrisk gitar. Dette ble nok en gang starten på noe helt nytt. Miles Davis spilte oftere og oftere for halvfulle jazzklubber, mens pop- og rockmusikere som Sly and the Family Stone og Jimi Hendrix spilte for titusenvis av tilskuere på festivaler. Og fikk honorar Miles Davis aldri hadde kunnet drømme om.
Miles Davis snudde seg rundt, utvida bandet, og kom opp med milepælen «Bitches Brew». Dette ligna overhodet ikke på noe han hadde gjort siden «Kind of Blue», og mange av hans trofaste «klassiske bebop-fans» falt av. Men han vant ungdommen. Dress og slips var bytta ut med tidsriktige hippie-klær, og Miles Davis spilte plutselig for et ungdommelig publikum på Fillmore East og Isle of Wight. Og tjente mer penger enn han noen gang hadde kunnet drømme om.
Miles Davis var utsatt for en bilulykke i 1972, og la hornet på hylla i over fem år. Det han foretok seg herfra til han døde i 1991, er dessverre stemoderlig behandla i dokumentaren. Kanskje har det noe med at dokumentaristene ikke syns noe særlig om hva som skjedde etter 1970? For eksempel hvordan han låt i 1971. Her i opptak fra Chateau Neuf, 9. november:
Det hører med til historien at en av hans keyboardister i Chateau Neuf, Keith Jarret, dagen etter gikk i Arne Bendiksen studio i Østerdalsgata i Oslo for å spille inn sitt første solo-album – «Facing You». Det var gjort i løpet av en ettemiddag. Og Keith Jarrett kan stå som eksempel: Har du spilt med Miles Davis – ja, da er mye gjort. The road to stardom.
MILES DAVIS – BIRTH OF THE COOL (2019)
Regi: Stanley Nelson Jr.
Netflix
Del på Facebook | Del på Bluesky
Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.
(06.12.20) Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.