Miles Davis i 100
I dag ville Miles Davis fylt 100. Det er kul umulig å finne et adjektiv som dekker hans betydning i musikkhistoria. Mest for jazzen selvfølgelig, men det er vanskelig å finne en musiker som har hatt en tilsvarende betydning for det totale musikkbildet i sin samtid.
Vi er alle på fornavn med ham. Si «Miles», og den du snakker med får gjerne stjerner i øya. Dette, selv om han sjøl var opptatt av respekt og en viss distanse. «Don’t you Miles me», har nærmest blitt en saying for å beskrive hans elegante overlegenhet.
Han spilte inn sin hyllest til den første svarte tungvektsmesteren i boksing, «Jack Johnson» (1971), og ga ut et album under tittelen «Black Beauty» (1973). Men han var aldri rasist, og dro stadig fram hvite musikere i sine band – Jerry Mulligan, Bill Evans, John McLaughlin, Chick Corea, Dave Liebman, John Scofield, Mike Stern – ikke å forglemme det legendariske samarbeidet med den kanadiske arrangøren Gil Evans, som resulterte i klassikerne «Porgy and Bess» (1959) og «Sketches of Spain» (1960).
Som en skjebnes ironi går Sonny Rollins bort og dør, dagen før Miles’ 100-årsdag – som om han hilser oppover og sier at snart kan vi gjøre det om igjen. «Dig», «Airegin», «Oleo» og «Doxy».
Det eksisterer en seig myte om at musikkavisene i storhetstida på 80-tallet var så «smale». Rockismen lenge leve, liksom – og vi benytter med stor glede anledninga til å fortelle at så ikke var tilfelle. I hvert fall ikke bestandig, selv om vi her i PULS tidvis ble kritisert for å henvende oss til et vel bredt, potensielt nedslagsfelt.
Da Miles Davis fylte 60 i 1986, rydda vi forsida. Og hvem styrte PULS den gang? Pop/rockeren Arild Rønsen og pønk- og kunstrockeren Helge Gaarder. «Glem heavy metal, glem country, glem jazz, glem pop», sto det å lese på vår forside – «Miles er 60!»
Jeg husker tilbake på julebordet i PULS 1986. Vi hadde invitert hele bransjen, våre journalistkolleger, noen musikere og alle våre venner i plateselskapene til våre usedvanlig lite presentable kontorlokaler i Nedre Vollgate. Jentene i redaksjonen og i administrasjonen skal ha æren for at det så sånn noenlunde ut da vi ønska velkommen. Hva var kveldens definitive lydspor? Miles Davis’ «Tutu».
Fem år seinere gikk han bort, og du kan lese vår nekrolog fra 1991 her.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.
(06.12.20) Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.
Strålende dokumentar om Miles Davis
(09.04.20) «Vil du skape noe, må det handle om forandring.» Miles Davis, i et nøtteskall.