For en musiker han var – Miles Davis!
Vi er vant til å mene at det som synes for godt til å være sant, er nettopp det. Fake news. Et annet ordtak sier at det ikke fins en regel uten unntak. Disse opptakene av Miles Davis Quintet i 1963/64 er strengt tatt for gode til å være sanne. Men de er det – sannheten. Og det er nesten ikke til å tro.
Opptakene stammer fra konserter tre dager på rad under Festival Mondial Du Jazz, Antibes/Juan-Les-Pins, juli 1963. Til sist lyden av to konserter bandet gjorde under Paris Jazz Festival, Salle Pleyel – de gjorde to sett samme kveld, 1. oktober 1964.
Lyden er så god at du skulle tro den var tatt opp digitalt på Nasjonal Jazzscene, 2024.
Grunnkompet, om det er lov å bruke et sånt uttrykk i denne sammenhengen, består av Ron Carter (bass) og Tony Williams (trommer). På piano – Herbie Hancock. Denne trioen skulle komme til å spille med Miles Davis helt til tidlig `70-tall.
På 1963-opptakene finner vi George Coleman på tenorsaksofon. Han ble en slags mellomgangs-figur i Miles-sammenheng. Etter John Coltrane, før Wayne Shorter. Ingen dårlig saksofon-trio!
Bandet besto av unge og til dels middelaldrende herrer. Miles var født i 1926, George Coleman i 1935, Wayne Shorter i 1933, Herbie Hancock i 1940, Ron Carter i 1937. Yngstemann i klubben skilte seg ut – Tony Williams kom til verden i 1945, og var 17/18 år gammel da disse konsertene fant sted.
Miles hadde altså begynt å bygge bandet han skulle regjere med gjennom resten av `60-tallet. Mange vil mene at albumene de spilte inn fra «E.S.P.» i 1965 til «In A Silent Way» i 1969 er the peak of jazz, og jeg er tilbøyelig til å være enig.
Det er ingen tilfeldighet at Miles – som kunne velge på øverste hylle; plukke musikere som om de var lavthengende frukt – valgte å holde fast på dem så lenge: Williams, Carter, Shorter, Hancock.
Det er unødvendig å si at kvintettene fra 1963/64 fungerer ypperlig – som band. Musikerne svarer hverandre på det minste vink. Og innimellom spiller de jævlig fort!
Men først og fremst handler dette om Miles Davis. Hvilken trompeter han var! De som kjenner ham best fra «pop-perioden», fra «You`re Under Arrest» (1985) og «Tutu» (1986), vil få seg den ene overraskelsen etter den andre i møte med disse opptakene.
I motsetning til de seinere år av hans liv, da han konsentrerte seg om det melodiske og så godt som aldri imponerte som høydetrompeter, spiller han her – 1) veldig mye 2) ubeskrivelig fort og 3) nærmest meningsløst høyt i registeret. Han briljerer i de øvrige luftlag, himmelhøyt over nivået der en vanlig utøver er i stand til å bevege seg.
Du får alle klassikerne, i høyst varierende utgaver. «So What», «Walkin`, «Stella By Starlight», «All Blues», «My Funny Valentine”, “Seven Steps To Heaven”, “Autumn Leaves”. Kvalitetsmessig greier jeg ikke å skille dem fra hverandre, ikke utover at det er top notch, hele veien.
George Coleman konkluderer: «We did everything associated with being a jazz group, where you don`t know what`s gonna happen, but you know what you feel and what you hear.”
Nettopp.
Vi har ikke for vane å dele ut julepresanger her i PULS. Men kjenner du noen som er glad i jazz, eller som er litt glad i jazz, eller en som du mener burde bli glad i jazz …
Det er mulig å nøye seg med det som ligger på strømmetjenestene, men du vil kanskje gi bort noe håndfast - the real thing? Da kan du velge mellom en 6-CD-boks og 4 dobbeltalbum i LP-format. Kjøpsgaranti: Dette er vekta av gull.
Del på Facebook | Del på Bluesky