John Coltrane: Coltranes Sound
I forbindelse med plateselskapet Atlantics 50 års jubileum er det ikke overraskende at akkurat John Coltrane blir hylla spesielt. Hans historiske lp Giant Steps kom ut der, og han tilbragte på alle måter den viktigste delen av sin karriere, de siste åra, på Atlantic. I tillegg til Giant Steps og My Favorite Things har Rhino også gitt ut en praktutgave av den mindre kjente Coltranes Sound fra 1960.
John Coltrane (1926-1967) var 34 år gammel da denne innspillinga blei gjort. Han hadde vært med hos noen av de mest grensesprengende bandlederne i den moderne jazzen som Dizzy Gillespie, Thelonious Monk og ikke minst Miles Davis, og bare vel ett år før denne seansen var han med på kanskje den viktigste av alle moderne jazzinnspillinger, Davis Kind Of Blue. Både Davis og Coltrane sjøl visste i 1959 at det bare var et tidsspørsmål før saxofonisten måtte gå sine egne veier det lå så mye latent i Coltranes høyst personlige kreative hjerne som skulle ut. I oktober 1960, da Coltranes Sound blei unnfanga, var han nesten ferdig med å sette sammen det som siden har blitt kalt den klassiske Coltrane-kvartetten.
Trommeslageren Elvin Jones var allerede på plass og det samme var den meget ekspressive og perkussive pianisten McCoy Tyner. Steve Davis var en av mange bassister Coltrane prøvde ut på vei til Jimmy Garrison, og sjøl om Davis her gjør en helt fin jobb, leverte han altså ikke det Coltrane hørte med sitt indre øre.
For første gang er alt samla på ei innspilling fra denne seansen det betyr at bonus-spora 26-2 og det alternative opptaket av Body And Soul, som tidligere har vært utgitt på et par obskure utgivelser, nå også er med. Ellers består repertoaret av, i tillegg til den nydelige The Night Has A Thousand Eyes, bare av Coltrane-originaler som Central Park West, Liberia, Equinox og Satellite.
Coltrane hadde på dette tidspunktet utvikla sitt spill og sine tone voldsomt. På de første innspillingene med Davis på midten av 50-tallet låt tonen hans mye lysere og sprøere enn den mørke og dype tonen vi møter her. Dessuten er hans lag på lag med toner, som har danna skole hos alle saksofonister som har kommet siden, nå også klart og tydelig. I tillegg var han nesten egenhendig i ferd med å reetablere sopransaxofonen som instrument i moderne jazz. I dag er det nesten ikke en eneste saxofonist som ikke spiller sopran i tillegg til enten alt eller tenor noe vi har Coltrane å takke for.
John Coltrane strebde etter et skjønnhetsideal i alt han foretok seg, og det er tydelig gjennom hele denne undervurderte innspillinga. I jazzen er det ofte snakk om et personlig uttrykk noe som ikke er lett å beskrive med ord. Da anbefales det heller å gå til for eksempel Coltranes Sound så mye mer personlig blir faktisk ikke musikk. Rhinos praktutgave av innspillinga med pappomslag, flotte bilder og ny og innsiktsfull omslagsheftetekst av saxofonkollega Kenny Berger, gjør ikke opplevelsen mindre.
Del på Facebook | Del på Bluesky