Oslo Blåseensemble m/Maria Schneider,
Nicholas Payton & Arve Henriksen
Vi skulle få hele "Sketches Of Spain", og hele "Porgy And Bess" - og da er det mange som skjønner at det handler om Miles Davis' legendariske samarbeid med arrangøren Gil Evans. Men Miles Davis - uten Miles Davis...?
Oslo Blåseensemble m/Maria Schneider, Nicholas Payton & Arve Henriksen / /
Siden dette er første gang vi tar dere med i den nye operaen; tillat oss å bibringe en liten nedtur. Du har helt sikkert fått dem med deg - alle sukkene som sier "åh! for et fantastisk bygg"! For meg ser det ut som dette har etablert seg som en sannhet fordi de riktige folka har sagt det fra dag én.
Operaen ser riktignok stasen ut utafra, og beliggenheten - som gir havutsikt fra restauranten - er upåklagelig. Ellers? Er den helt OK. Som en god bekjent av meg som jeg traff i foajeen formulerte det, en som faktisk har et å si i dette huset. "Helt greit."
Inne i storsalen ble jeg faktisk ganske skuffa. Lyden var fin, og det er det viktigste. Men innredninga er - slik den ganske presist ble formulert; helt grei. På mange vis syns jeg salen i den gamle Folketeaterbygninga var minst like fin. La oss håpe alt det vi som publikum ikke får øye på er mye, mye bedre enn på Youngstorget. Det fortjener husets dansere, musikere, sangere og øvrige ansatte. Det trengs en sabla masse folk for å sette opp opera og ballett!
PJ Harvey har allerede spilt her, Ole Ivars likeså. Dermed skulle det bare mangle om ikke Oslo Jazzfestival skulle få lov til å legge den offisielle åpningskonserten sin her. Og dette var i sannhet et prosjekt som burde kle så påkosta innredning.
Oslo Blåseensemble består av 19 musikere, og er altså, som navnet sier - et band bestående av blåsere. Trompetister, saksofonister, klarinettister, fløytister, trombonister, en tubaist. I første akt var orkesteret utvida med bassisten Vince Archer og trommeslageren Kendrick Scott - og hovedrolleinnehaveren sjøl:
Nicholas Payton. Han er kjent som New Orleans-trompeter, og mange stussa over nettopp dette valget. Tonen av New Orleans er liksom ikke synonym med Miles Davis. Men la oss for all del ikke være forutinntatt, og heller presentere den vevre dirigenten, Maria Schneider. Hun er merittert som bare det, og så ut til å ha god kontroll - selv om jeg innimellom tok meg i å tenke at dette bandet hadde greid seg fint med et oppslag fra lead-trompeteren.
Så til verket. "Porgy And Bess" er en opera som hadde premiere i 1935. Musikken er signert George Gershwin. Noen har kalt den en "amerikansk folkeopera" - en karakteristikk som har mye for seg. Her er mye blues. Men i formen, som scenisk verk, er det streit opera.
I 1958 kom en instrumentalutgave av operaen. Arrangementene ble skrevet av Gil Evans, og foran orkesteret - riktig; et blåseensemble - sto Miles Davis. Resultatet ble et av jazzens aller største kunstverk.
Hvor mange ganger tror du at du har hørt favorittskiva di? Mange - men når du tenker etter, er det sikkert færre enn du umiddelbart tror. La meg si at jeg har hørt Miles-utgaven av "Porgy And Bess" 50 ganger, så juger jeg i hvert fall ikke på meg noe.
Man kan selvfølgelig bli skeptisk av mindre, for målt mot originalen må en kopi nærmest per definisjon bli temmelig bleik. Ingen kan spille "Summertime" sånn som Miles spilte den. Jeg forsøker i det lengste å holde vidåpne ører, men får fort den samme følelsen jeg tror jeg ville fått om noen skulle forsøke å rekonstruere "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", "Nevermind" eller "Exile On Main St.". Det er noe som skjærer seg - i hvert fall om de som gjør coverversjonen legger seg så tett opp til originalen de bare kan.
Da blir det fort det som skulle være jazz omgjort til ikke-jazz. Satt på spissen: Idol-jazz. De sitter jo der og spiller så godt de kan, med notene Gil Evans delte ut til sine musikere i 1958. Den verdenskjente dirigenten Daniel Barenboim mener riktignok at et musikkverk ikke er noe verk "før det klinger". Før så skjer, altså i forkant av framføringa, er det bare prikker på et papir. Men det er nå en gang disse prikkene Gershwin og Evans i fellesskap skapte som medlemmene i Oslo Blåseensemble sitter og tolker i Den norske Opera, august 2008.
Orkesteret kommer jevnt over bra fra det, spesielt i partiene der de skal trøkke til. For dette er tidvis veldig skjør musikk, og da høres det veldig godt, de gangene en hornist eller en trombonist setter an tonen noen hundredeler etter sine kolleger.
Hovedinntrykket er litt blodfattig, og det merkes på publikum - for her klappes det omtrent like ofte som i kirken. Jeg likte "It Ain't Necessarilly So" best.
Oppgaven er den i prinsippet den samme, når "Scetches Of Spain" står på notestativene. Musikken er "spansk" - ja, du hører det med en gang, at dette er lyden av Spania, eventuelt spanskliknende landskap i Statene. Gil Evans har skrevet det meste, selv om det mest kjente nummeret, "Concierto de Aranjuez" er signert den spanske komponisten Joaquin Rodrigo.
Dette er det vakreste stykke musikk jeg har hørt, og jeg skalv med Arve Henriksen, der han tok sete på scenen. Det fins etter hvert mange flinke trompere her til lands, men jeg tror ingen andre kunne gjot dette på like overbevisende vis. Henriksen spiller ikke helt ulikt Miles Davis, men likevel helt forskjellig (for å låne et uttrykk av Jan Garbarek).
Han frambringer det nydeligste sould - idet han får sitt horn til å låte som bukkehorn eller kattemjauing. Ofte legger han seg høyere i registeret enn nivået Miles valgte, og sampillet med harpistinnen er vakkert.
Store deler av "Sketches Of Spain" er bygd rundt enkle, repeterende trommevirvler. Ikke ulikt progresjonen i Ravels "Bolero". Dette fikser Oslo Blåseensemble med gjester aldeles strålende, men det er ingen tvil om hvem som er kveldens store stjerne: Arve Henriksen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.
(06.12.20) Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.
Strålende dokumentar om Miles Davis
(09.04.20) «Vil du skape noe, må det handle om forandring.» Miles Davis, i et nøtteskall.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.