Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.

Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.

Av Arild Rønsen // 06.12.20

---

I en julekalender vil det føre alt for langt å gå inn på Miles Davis’ karriere som sådan. Han tok kanskje litt i, da han uttalte at han hadde revolusjonert musikken «five times». Men han var ikke langt unna sannheten. Den største revolten sto han kanskje for, da han serverte dette. Da viste kalenderen 1970.

Etter et langt skadeavbrekk var han tilbake, 15 år seinere. Nå inspirert av popmusikken. Han gjorde coverversjon av «Human Nature» (Michael Jackson) og «Perfect Way» (Scritti Politti). Men først og fremst gjorde han Cyndi Laupers «Time After Time» udødelig.

Lauper skreiv sangen sammen med Rob Hyman (The Hooters), superhit’en fra albumet «She’s So Unusual». Hennes største triumf kom vel med «True Colors» tre år seinere, men i 1983 sjarmerte hun verden i senk med denne sangen:

En av de som lot seg begeistre, var altså Miles Davis. Første gang jeg hørte Miles spille den, var under Moldejazz i 1984. Jeg glemmer det aldri. Heller ikke den gangen jeg satt foran alle stolradene på Sardine’s, og så Miles på en halv meters avstand. Da spilte han «Time After Time», bare for meg.

Dette opptaket er gjort i München i 1988, og inkluderer fantastiske dansk-amerikanske Marilyn Mazur som perkusjonist. Hvis denne musikken ikke berører deg, er jeg redd jeg må henvise til noen som kan noe om dette med å ha «bokstaver».

Klippet varer i drøyt ti minutter, og må i hvert fall ikke finne på å skru av før Miles tar sordinen ut av trompeten - da det har gått sånn ca. seks minutter.

(NB! Det kan være noe kluss med "utilgjengelig" her. Men det er altså bare å trykke "Se på Youtube".)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky