Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.

---

Infernofestivalen / /

Av Anonym // 16.04.01

---

22 band skulle i løpet av fredagen og lørdagen spille dritten ut av 2 scener, henholdsvis på John Dee og Rockefeller. Vi tok en titt på noen av dem.

TRAIL OF TEARS

Dette var litt av en gjeng. De trollbandt oss fra første stund med sin storslagne gothmetal, og de stoppet ikke heller. Imponerende velspilt og tight for å være såpass mange som sju stykker.

Både mørk, slem og skummel blackmetal-vokal fra Ronny Thorsen og fortryllende kvinnevokal fra Cathrine Paulsen runget ut i salen, og var sammen med flotte, smakfulle gotiske synthpartier og gitarriff med på å gjøre dette til en storslagen opplevelse.

Trommis Jonathan Perez holdt trøkket oppe, og grunnlaget stødig. Lydbildet var klart og tydelig, til tross for mye å holde styr på, all honnør til lydteknikerne! Et par ganger i løpet av konserten ble våre smilebånd bedratt, da en stor, skallet, for oss uidentifisert mann med skinnfrakk tuslet ut på scenen og dro på med flotte cleanvokal-partier.

Trail of Tears er i samme kategori som Tristania og The Sins Of Thy Beloved, noe de ikke legger skjul på. Melankolske, tåkete og til tider skumle goth-toner skulle snart bli avløst av et helvetes inferno av lyd, noe som bringer oss videre til...

...GEHENNA

Gehenna betyr helvete. Det er heller ikke lite beskrivende for deres musikalske uttrykk. Det luktet død og fordervelse av gitarlyden til Sanrabb, en innestengt, tett men samtidig spiss lyd som ble godt utfylt av Nekros noe mer åpne gitarlyd.

Vi tror Satan er innestengt i gitarene til disse gutta. De serverte oss haugevis med harde, kjappe, og til tider groovy og jævlig fengende deathmetal-riff. Låtmaterialet var utrolig brutalt. Vi tror de drepte en publikummer med den første låta. Øregangene våre ble kontinuerlig voldtatt gjennom hele konserten, og vi elsket det!

Lyden var som den skulle være, helvetes stygg, brutal og møkkete, men fortsatt druknet ingen av instrumentene. Trommis Blod gjorde en infernalskt god jobb der han satt bak trommesettet sitt og dengte løs, under et svært banner med den majestetiske Gehenna-logoen på. Dette var en godt gjennomført konsert med et av Norges tøffeste death-/blackmetal band.

ENSLAVED

ENSLAVED: Grutle gir jernet ( )

Frykt de ærefulle vikingene fra nord! Enslaved var et av de banda som var mest reklamert for på Infernofestivalen. Introen var lovende, en viking entret scenen og knelte foran publikum, med sverd og fakkel i hånd. Skumle lyder rumlet ut av høyttalerene en stund, og til slutt kom bandet ut på scenen, og da blåste vikingen med sverdet og fakkelen en stor flamme ut over det skrekkslagne publikum. Dermed hoppet han ned fra scenen og ble borte. Det var nå fire spillende og syngende vikinger på scenen.

Vårt første inntrykk var - Oi, dette var bedriten lyd. Håper det bedrer seg. Det gjorde det ikke i særlig stor grad. Den klassiske, beinharde vikingmetallen kom ikke på langt nær så tydelig fram som den burde ha gjort, det var tidvis umulig å høre noe som helst av hva som ble spilt. Gitarene druknet totalt, noe som senket nivået betraktelig, ettersom dette var et band som alle hadde store forventninger til. Innbitte Enslaved-fans, på den annen side, som kjenner låtmaterialet godt, fikk nok mer ut av denne konserten enn det undertegnede gjorde.

RAM-ZET

RAM-ZET: Sofistikert metall ( )

Denne konserten hadde vi store forventninger til, og vi var tydeligvis ikke de eneste. Bandet spilte på John Dee, og det var stappfullt og god stemning. Det er vanskelig å sette Ram-Zet i noen bås. De spiller smakfull, sofistikert metal, med synther, samples, fioliner, fløyter og kvinnevokal. Vokalist, gitarist og frontfigur Zet innehar en spesiell, karakteristisk stemme.

Mange av låtene ble bundet sammen ved hjelp av små, skumle og stemningsfulle elektroniske mellomspill med vridde og vrengte beats. Med dette viste de at de innehar en særdeles god programmeringsevne. Line-up'en bestod, i tillegg til de tre hovedmedlemmene Zet, Solem (bass) og Kùth (trommer), av en keybordist og to kvinnelige korister. En av dem spilte fiolin, og den andre hjalp til med tangent-trykking, samt sensuell dansing.

De serverte oss selvfølgelig mange låter fra plata Pure Therapy, ettersom dette er deres eneste utgivelse hittil. Disse fungerte bra live. Bandet spilte tight og lyden var for det aller meste klar og tydelig. Vår illusjon av vokalist Zet som en mystisk, skummel og utilnærmelig kar ble lagt i grus da vi hørte hans koselige og glade Toten-dialekt strømme imot oss.

Dette var rett og slett en hyggelig opplevelse. Publikum storkoste seg, spesielt en full mann med øl i hånda som til scenearbeidernes skrekk et par ganger steg opp på scenen og prøvde å skåle med alle i bandet. Vi gleder oss til å høre mer fra denne gjengen i tiden som kommer.

PAIN

De megabarske svenske (med unntak av trommis Horgh fra Immortal) cybergutta i Pain inntok scenen på Rockefeller med sin småkommersielle techno-metal, og til vår store forbauselse tok vi opptil flere sinte black'ere på fersken i å stå og poge og danse, som om de skulle vært på Hyperstate, til Pains groove-baserte cyberbeats. Det var i sannhet et forunderlig syn.

Frontfigur Peter Tägtgren er kjent som en av Sveriges største metal-producere samt mannen bak det anerkjente deathmetalbandet Hypocrisy og i kveld var han kledd i røffe cyber-klær. Ja, vi var neimen ikke helt sikre på om dette var den samme sinte mannen som han i Hypocrisy. Han synger meget bra, men vokalen var mikset alt for lavt.

Noe vi la merke til var at en god del av synthen samt koring var lagt på sequencer (playback, med andre ord). Konserten ble litt kjedelig til tider, men vi fikk oss en god latter da de mot slutten ga oss en cybermetal-versjon av Beatles-låta "Eleanor Rigby". Vi syntes faktisk at dette fungerte ganske bra, og for å konkludere kan en si at dette var en godt gjennomført, om enn litt kjedelig, konsert.

CADAVER INC.

Vi kan starte med å si at dette bandet har en makaber, sinnsykt morsom internettside, som de har fått mye pes for. Ryktene sier at de er blitt etterforsket av Økokrim, på grunn av den. www.cadaverinc.com.

Cadaver Inc. er i følge internettsiden et selskap som hjelper deg med å tildekke mord og å fjerne eventuelle vitner. Sjekk den ut for en god latter.
Dette var rølpete, brutal og steinhard deathmetal fra første riff. Kompromissløst og fryktløst spilte de innvollene ut av de forskremte publikummerne. Vi tror mange sjeler gikk tapt her.

Lyden var ikke noe å skryte av, vi hørte rett og slett for lite av hva som ble spilt. Men, det er viktig å huske på at det som for mange er relevant når slike band er på scenen, er at en skal få juling av lyden, og at bandet spiller bra. Og det gjorde de.

Cadaver Inc. gir oss en stygg, jævlig hard og brutal konsert og vi hadde forsåvidt ikke venta så mye mer. Dette var nesten dobbelt så hardt som Christian Strand på sitt hardeste, og det sier ikke lite...

RED HARVEST

RED HARVEST: Bråkte som et rent helvete! ( )

Red Harvest er band som virkelig er noe for seg selv. De spiller møkkete, post-apokalyptisk industrimetall. Red Harvest er lyden av smerteskrikene fra søppelmonsteret hos Fraglene, som sitter fast i et nettverk av rustne, ødelagte tannhjul på en nedlagt fabrikk der noe av den ødelagte hydraulikken fortsatt står og pumper og bråker som et rent helvete.

Forventningene var store, og vi hadde tatt på oss verneutstyr og vi hadde rustfjerner i lomma for anledningen. De åpnet med "Omnipotent" fra Cold Dark Matter, et monster av en låt som griper rundt oss med disharmoniske riff fra helvete og denger dritten ut av øregangene våre.

Red Harvests geniale låter ble til tider dessverre helt borte. Lyden var forferdelig utydelig, og ufattelig mye dårligere enn sist gang de spilte på John Dee. Det finnes forskjellige former for bråk.

Om Red Harvest får ordentlig lyd og om instrumentene deres blir mikset slik at de ikke drukner i hverandre, da er bråket helt herlig å høre på. Om tilstandene er slik som de var her, blir bråket bare bråk. Rustfjerneren ble imidlertid tom...

BORKNAGAR

Dette var uten tvil noe mange hadde store forventninger til. Det var festivalens siste band ut, og nå håpet vi på et skikkelig show. En stemningsfull intro ble kjørt igang, og alle stod og trippet. Ut på scenen kom bandet, med to nye medlemmer, vokalist Vintersorg og bassist Tyr.

Første låt er "Ruins Of The Future". Det første vi tenkte var - Hva i Satans navn? Har dette bandet hatt soundcheck i det hele tatt?. Gjennom store deler av den første låta var lyden helt jævlig. Først var synthen altfor høy, vi holdt på å dø der vi stod. Resten av låta hørte vi ikke noe særlig til den. Vi kunne nesten se for oss lydmannens ansiktsuttrykk, som med sinte blackmetal-blikk i ryggen nok måtte stresse rundt miksebordet for å få lyden til å bli noenlunde tålelig.

Det ble den, men ikke så mye mer. Gitarene var gjennom hele konserten temmelig utydelige. Og det var irriterende, særlig med tanke på at den episke og storslagne stemningen i musikken til Borknagar har mye av grunnlaget sitt i de spesielle gitarpartiene.

Noe som derimot var en positiv overraskelse var Vintersorgs opptreden, han gjorde virkelig en god jobb. Og det skal han ha honnør for, det er ikke en hvilken som helst oppgave å erstatte I.C.S. Vortex, populært kalt Simen Hestnæs.

Han slet nok litt på et par partier, ja, blant annet på "Colossus", men han får absolutt godkjent av oss, flink svenske, klapp klapp. Bassist Tyr spilte også veldig bra, han utbroderte et par av basspartiene, og han imponerte med kveldens tøffeste propellhue-bænging.

Og med dette var tidenes første Inferno-festival over. Vi må, til tross for en del dårlig lyd, si oss fornøyd. Black'erne var slitne, liksminken rant og opp-ned-korsene hang slapt om halsen på svære karer med langt hår og skinnfrakker. Den natten dro alle hjem, drømte om Satan og gledet seg til neste år.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky