Taake og Gehenna åpnet svartmetallhøsten
Det har endelig blitt høst, Norge har stort sett fått kontroll over koronaen og man kan ta på seg battle-jakka og dra på konsert.
Taake + Gehenna / Vulkan Arena / 08.10.21
Grimt husker jeg at det ikke er mange månedene siden man betalte for å se noen band spille live på en stream (eks. Emperor, Moonspell). Iblant var vi på en og annen konsert, men da fikk man tildelt sitteplass, og måtte bestille drikke via en QR-kode og sitte på plassen sin for å ivareta smitteverntiltakene. Det kan man gjerne gjøre på for eksempel en Kari Bremnes-konsert, men for en konsert av typen man skulle på i kveld hadde man heller vært hjemme.
Og "alle" band er nå veldig lei av å se veggene i øvingslokalene. Nå skal der spilles live!
Første band ut er på ingen måte nykomlinger hva gjelder "black metal"-sjangeren. Godt plantet og grundet på Norges vestkyst har Taake og Gehenna laget mye musikk av det mørke slaget. Taake er et par hakk mer aktive på den fronten, sist med blant annet en hyllest til Arne Garborg på split-utgivelsen "Henholdsvis" - utgitt sammen med Helheim.
I tillegg har vokalistene i både Taake og Gehenna vært med og traktert instrumenter i beryktede Ottar Stangelands Deathbarrel - det eneste bandet som har kjørt bånn gass hva gjelder turnévirksomhet under koronaen. Men nå var det altså endelig Taake og Gehenna sin tur til å klatre opp på scenen og sparke i gang en stor konserthøst for oss som liker denne type musikk. Taake har også lovet å spille hele "Noregs Vaapen" fra begynnelse til slutt - 10-årsjubileum må vite. Dette bare må bli fantastisk!
Det er jo nesten en lykke når man igjen må stå i kø for å komme inn noe sted, spesielt på metalkonserter. Denne kvelden var det også en del konkurrerende arrangementer å velge mellom: Høstsabbat i kulturkirken Jacob (med blant andre Sibiir, Hymn og Shaving the Werewolf) og Order på Blå, men køen utenfor Vulkan denne kvelden fortalte at her kom det til å bli fullt. Gehenna hadde også bebudet tidlig konsertstart.
Rett over ni var det fullt av folk foran scenen. Endelig senket mørket senket seg og Boyd Rice-låta "Total War" trommet publikum sammen til kamp mot hele verden. Og endelig: Her kommer Gehenna opp på scenen. Dette er et band jeg ikke har sett veldig mange ganger før - og når jeg har sett dem spille har det ofte vært problemer med lyd og teknikk. Men slik var det ikke i kveld. Lyden er fantastisk, og etter noe smårusk i oppstartmaskineriet hvor bandet ikke er helt enige om hvilke låt de nå skal spille, er det hele i gang.
Mr. Sanrabb og resten av bandet er selvfølgelig kledd i liksminke og gliser olmt til oss som har kommet - og vi elsker det. Gehenna har hatt den uvanen at de ikke spiller så mye fra sitt gamle repertoar, og det er dumt - da de siste utgivelsene ikke har like spennende låtmateriale sammenliknet med bandets tre første utgivelser. Må også melde at bandets beste utgivelse, "Malice", av en eller annen mystisk grunn ikke er å finne på strømmetjenestene. Synd og skam! Men på Vulkan blir vi velsignet med iallfall én låt fra første utgivelse, "Midwinter Forest". Det låter knallbra og tight!
Kveldens beste låt er likevel fra noe av det "nyere" bandet har gitt ut, nemlig "Grenade Prayer", åpningssporet fra "WW" (2005). Disharmonisk og tidvis med seige og dragende riff, for så å avslutte i heftig rock´n´roll-stil. Jeg venter at bandet skal avslutte med Master Satan fra Murder-skiva (noe de pleier å gjøre), men isteden kommer "Werewolf", også den fra nevnte skive. Ikke noe i veien med den heller. Nakkemusklene får kjørt seg.
Gehenna spiller i underkant av en time, men kunne gjerne ha spilt enda litt lengre. Når de nå spiller igjen, etter å ha vært fraværende noen år, kan det kanskje bety at nytt materiale er på gang? Vi får se, men det var tydelig at det var mange flere enn meg som hadde savna dem.
Etter en kort pause er det ei felelåt som rett og slett spiller opp til dans, og som leder rett inn i åpningsriffet til "Fra Vadested til Vaandesmed". Det høster stor jubel fra alle fremmøtte. Kort tid etter kommer Hoest inn som en konge og følger opp med "Jeg svømte nær bunnen igjen". Alle er med. Lyden er dønn solid, lyskasterne på scenen er ikke like sterke som vokalistens energi. Jeg er usikker på hvem som har gledet seg mest til dette - om det er publikum eller Hoest? Å stå på scena igjen, eller å få se noen stå på ei scene igjen?
Musikken til Taake er klassisk black metal, som en uslepen diamant, lange låter som kan inneholde stilskifter fra blodig black metal til rock´n´roll-thrash, melodiøse riff som kan manifestere vakre og mystiske melodier, og alt ser ut til å virke minst like bra live som det gjør på plate.
I neste låt, "Orkan", er ikke vokalen like lett å høre, men det er den som tekstmessig sørger for at man blir minnet på hva som er "grunnmuren" i black metal: Religionskritikk, og da særlig kristendom. Men i sitt kompromissløse kunstuttrykk har Taake også skrevet hva de mener om profeten Muhammed og "muhammedanere", og det var en kort stund tilløp til avis-skriverier (ble nevnt i både The Guardian og Al-Arabyia) og noen småproblemer hva gjelder turnéring i USA. (Forståelig nok, -Red.) Nok om det, for min del er det den andre halvdelen av låta som er best: Et instrumentalparti hvor halvgale riff får lov til å dominere det som er igjen av låta. Det er sykt fett!
Taake feier gjennom "Nordbundet" og "Det ville ville Vestland" før kveldens høydepunkt begynner, "Myr". Egentlig en typisk Taake-låt, bortsett fra at det i midtpartiet kommer et element som aldri før (iallfall meg bekjent) har blitt brukt innenfor black metal: Banjo! Og det er når denne banjoen blir tatt fram, og får lov til å leve, at publikum virkelig får fart på seg.
I black metal var det som kjent en stund ikke veldig vanlig at det var mye bevegelse blant publikum. Litt Aarseth-mentalitet + "musikalskugudelig"-tempo, gjorde at publikum ofte sto stille og iakttok bandene (mens de antageligvis tilbad djevelen). Det nærmeste man kom en form for tilnærmet bevegelse var når man "reiste" eller "kastet" horn. Det var den gang. Når Gjermund Fredheim får fart på banjoen tar det fyr i lokalet, og det blir foran scenen tilløp til såkalt "poging"; en dans/form for bevegelse hvor publikum (her: voksne menn med skjegg) kræsjer i hverandre. Veldig fascinerende og kult på en gang.
Men Taake var på langt nær ferdig med sitt sett, og kjørte på videre med "Helvetesmakt" og "Dei vil alltid klaga og kyta", sistnevnte skrevet av ingen andre enn Ivar Aasen. Hoest og resten av bandet var etter dette ferdig med hele gjennomspillinga av nevnte album, men ingen i publikum eller bandet hadde tenkt å gå hjem - og Taake spilte minst fire låter til!
Dette ble på alle måter en minneverdig kveld: To band som begge hadde bra lyd og ga absolutt alt på scenen, ikke sitteplasser eller 1-meters avstand, publikum som var i et meget godt humør både før, under og etter konserten. Det er bebudet mange konserter denne høsten. Dette var den første "ordentlige" i Oslo på veldig mange måneder. Den første, men garantert ikke den siste.
Vi ses der ute!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.