Enslaved: Vertebrae
Enslaved er blitt et begrep innen metalen og har kanskje vært det i lengre tid ute i den store verden enn her hjemme. Den brede oppmerksomheten og anerkjennelsen de lenge hadde gjort seg fortjent til her hjemme fikk bandet i 2005, med tildelingen av Spellemannsprisen for "ISA". Nå er bandets tiende utgivelse med tittelen "Vertebrae" ute. Og det står fortsatt bra til med Enslaved
Ingen tvil om det. "Vertebrae", (latinsk ord for ryggsøyle, om jeg ikke er helt på jordet) er et helstøpt Enslaved-album kvalitetsstemplet slik vi er blitt vant med fra disse musikerne, som stadig viser hvordan de utmerket kombinerer det å bevare og det å utvikle det enslavediske musikkuttrykket.
Enslaved, med utgangspunkt i 1991 og to tenåringer fra Haugesund, har utviklet seg i flere skritt underveis mot årets "Vertebrae". Om deres tiende opus er deres beste er det håpløst å mene noe bastant om. Alle utgivelsene har uttrykk og form preget av epokene de ble utgitt i. Det at bandet ble startet av to svært unge musikere tidlig på nittitallet farget deres første plater med black metal, og selv har jeg hatt mye glede av en plate som "Blodhemn", som ofte nevnes som den mest rendyrkede black metal platen Enslaved har kommet med.
Jeg finner litt av det samme uttrykket på "Vertebrae" uten at dette gjør skiva til en black metal-utgivelse. Den heller langt mer mot det progressive, men ikke på samme måte som på noen av de senere års plater. Det psykedel-progressive, som snodde seg som en rød tråd på spesielt "Mardraum Beyond The Within" (2000) og "Monumension" (2001) er langt mindre til stede, knapt hørbare på den nye platen. Disse to platene viser tydelig et av mange kreative faser i uttrykkssyklusen til Enslaved. "ISA" og "RUUN", som begge dro i land prestisjetunge priser, viser en litt annen side av bandets utvikling.
På "Vertebrae" greier Enslaved på en overbevisende og solid måte å vise at de både tør og har evner til å finne tilbake til røttene uten å gå de samme sporene, og samtidig kombinere utgangspunktet med stødig hånd på det melodisk progressive, som i enkelte låter beveger seg litt over i musikklandskapet til Pink Floyd. Andre finner gjerne andre referansepunkt, og det er en av de fine tingene med Enslaved. Man kan gjerne slite litt med å finne gode sammenligninger og dermed står Enslaved trygt på eget fundament. Produsenthjelp fra Tool guru Joe Barresi ryster ikke, etter mitt syn, denne grunnvollen.
Et av særtrekkene ved Enslaved i alle år siden 1991 er den grimme vokalen til Grutle Kjellson. Heldigvis er den til stede med fullt trøkk også på den nye skiva. Her er ingen tegn på at bandet ønsker å dempe sin musikalske aggressivitet, selv om de fleste låtene viser en mer harmonisk og en mer flytende melodisk stil uten disse brå og ofte uventede overgangene vi kjenner fra flere tidligere plater.
Herbrand Larsen og hans rene vokal understreker melodiseringen på en god måte og vokalvariasjonen er en av flere faktorer som gjør låtene svært gode og langvarig interessante. Tyngden og metaluttrykket er på plass så det holder, og det samme er evnen og viljen til å bevare og fornye, om enn ikke i store sprang. Og det er nettopp noe av det jeg setter pris på med Enslaved.
Jeg vet ikke helt eksakt hva jeg kan forvente meg neste gang. Jeg gleder meg allerede til neste skive. Men det betyr ikke at jeg allerede er blitt lei av "Vertebrae". Den er solid i seg selv, men gjør meg også ny-nysgjerrig på bandets ni tidligere skiver.
Det skal komme til å bli spilt mye Enslaved her i heimen i tiden som kommer
Del på Facebook | Del på Bluesky