Pain: Rebirth

Man kan vel si at personen som står bak dette bandet, nemlig svenske Peter Tägtren, høyst trolig ville vært et offer for mine venners sviende kommentarer på byen, hadde han befunnet seg i Oslo på en fredags-kveld.


Mannen poserer som tøff og hard, i latex-kåpe og i liksom-uturistiske omgivelser i denne platen. Med andre ord en gjøgler, men jeg skal prøve å ikke bry meg for mye om dette i anmeldelsen.

Det første som slår meg med denne platen er at det høres ut som en poppa versjon av Fear Factory, selv om dette kan være vanskelig å se for seg. Alle beats og all kompet er programmert, og på toppen av dette har vi gitarer med alt for mye distortion, og vokalmessig minner det meg om et annet svensk band; Misery Loves Company. Det er ikke et kompliment.

Jeg skammer meg over metallen, så vel som mesteparten av rocken som blir spydd ut i disse dager, og band som dette har ingenting å tilføye, ingenting å gi. Pain...Stakkars Peter er så hard og han har det så forferdelig vondt at han bare må lage Cyber-metallrock. Au.

Nei, dette blir for stakkarslig for meg. Har man et studio og et håp om å få en notis i siste nummer av Metal Hammer, lager man musikk som dette. Pain...Yes indeed!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pain: Psalms of Extinction

(06.10.07) Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.