Pain: Rebirth

Man kan vel si at personen som står bak dette bandet, nemlig svenske Peter Tägtren, høyst trolig ville vært et offer for mine venners sviende kommentarer på byen, hadde han befunnet seg i Oslo på en fredags-kveld.


Mannen poserer som tøff og hard, i latex-kåpe og i liksom-uturistiske omgivelser i denne platen. Med andre ord en gjøgler, men jeg skal prøve å ikke bry meg for mye om dette i anmeldelsen.

Det første som slår meg med denne platen er at det høres ut som en poppa versjon av Fear Factory, selv om dette kan være vanskelig å se for seg. Alle beats og all kompet er programmert, og på toppen av dette har vi gitarer med alt for mye distortion, og vokalmessig minner det meg om et annet svensk band; Misery Loves Company. Det er ikke et kompliment.

Jeg skammer meg over metallen, så vel som mesteparten av rocken som blir spydd ut i disse dager, og band som dette har ingenting å tilføye, ingenting å gi. Pain...Stakkars Peter er så hard og han har det så forferdelig vondt at han bare må lage Cyber-metallrock. Au.

Nei, dette blir for stakkarslig for meg. Har man et studio og et håp om å få en notis i siste nummer av Metal Hammer, lager man musikk som dette. Pain...Yes indeed!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pain: Psalms of Extinction

(06.10.07) Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.