Pain: Rebirth

Man kan vel si at personen som står bak dette bandet, nemlig svenske Peter Tägtren, høyst trolig ville vært et offer for mine venners sviende kommentarer på byen, hadde han befunnet seg i Oslo på en fredags-kveld.


Mannen poserer som tøff og hard, i latex-kåpe og i liksom-uturistiske omgivelser i denne platen. Med andre ord en gjøgler, men jeg skal prøve å ikke bry meg for mye om dette i anmeldelsen.

Det første som slår meg med denne platen er at det høres ut som en poppa versjon av Fear Factory, selv om dette kan være vanskelig å se for seg. Alle beats og all kompet er programmert, og på toppen av dette har vi gitarer med alt for mye distortion, og vokalmessig minner det meg om et annet svensk band; Misery Loves Company. Det er ikke et kompliment.

Jeg skammer meg over metallen, så vel som mesteparten av rocken som blir spydd ut i disse dager, og band som dette har ingenting å tilføye, ingenting å gi. Pain...Stakkars Peter er så hard og han har det så forferdelig vondt at han bare må lage Cyber-metallrock. Au.

Nei, dette blir for stakkarslig for meg. Har man et studio og et håp om å få en notis i siste nummer av Metal Hammer, lager man musikk som dette. Pain...Yes indeed!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pain: Psalms of Extinction

(06.10.07) Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.